Tinnosbanen snor seg gjennom landskapet fra Notodden til Tinnoset. Den travle transportåra som frakta gods og folk gjennom mange tiår frå Rjukan til Notodden og til Porsgrunn og Herøya. Skoleungdom brukte toget til å komme seg på skolen i Notodden og tilbake. Svunne tider og minner som bare sitter igjen hos den eldre generasjonen av i dag.

Nå ligger banen der med brukket rygg. Råtene sviller, deler av strekningen har ikke ledning, gjerder ligger nede og overganger med grinder er mer eller mindre bort. Dette anlegget skapt av rallare med blod og svette er i sterkt forfall. Tenk på måten de jobba seg gjennom fjell, en stod med slegge og en holdt boret og dreia det etter hvert slag. Det den sjela som er meisla inn i fjellskjæringene langs linja.

Stikkrenner, mura opp som et kunstverk ligg gjømt bort i busk og kratt. Dette skulle være arven, den så kalla verdensarven, vi skulle ta vare på.

Det er banelegemet og slitet bak det som en skal minnast og tas vare på. På samme måte som en verner en bygning, det er kunstverket bygningen og arkitekten som blir minast og tatt vare på. Det som skjedde innenfor bygningen er en saga blott, men en har tatt vare på bygningen ved å skape ny aktivitet innenfor de fire veggene. Derfor lever sjela i bygningen fremdeles.

Og det samme gjelder banelegemet. Det er skapt for transport. Men når den opprinnelige transportmetoden er borte, må en erstatte den med en annen form for bruk på samme måte som bruka av fredete bygninger. Da blir banen levende igjen, og det er det vi ønsker alle.

Det er ingen grunn til å kritisere de som prøver å få gjort noe å få banen på «skinner» igjen. Tinnosbanens venner, politikere og entusiaster har stått på å prøva å påvirke makthaverne til å gå inn med penger for ruste banen skikkelig opp. Av og til virker det som makthaverne gir bort penger i øst og i vest, men ikke til seg selv, da skal det utredes både det ene og det andre. Hadde de virkelig hatt sansen for dette hadde de skaffet penger tilveie. Hvor mye kostet Munchmuseet og hvor mye er overskridelsen i det nye regjeringskvartalet?

Faktum er at vi blir for små.

Dersom en ønsker bevare og bruke banen til den den er bygd for, nemlig som en transportåre, må en tenke i andre baner. En transportåre er både for gående, syklende og rullestolbrukere. Med andre ord, det trenger ikke være tog, og den overordnede hensikten er å ta vare på anlegget gjennom en eller annen form for bruk.

Det er mange kloke hoder i kommunen som er i stand til å tenke innovativt (fint ord), kanskje en skulle ha nedfelt dette i kommuneplanen, en plan for bruk av banen med den hensikt å ta vare på den. Det er noe som heter mulighetsstudie, kanskje samfunnsutvalget eller teknisk utvalg skulle ta fatt i det.