Gå til sidens hovedinnhold

- Som om ikke attentatet var nok, så opplever overlevende fra Utøya og andre fortsatt hets og hat

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har vært på sommerleir på Utøya to ganger. Ikke med AUF, men med Natur og Ungdom. Første gang i 1998, da var jeg fjorten år. Jeg var et barn, like gammel som de yngste som ble drept i 2011. Andre gang var i 2002. Da fikk jeg venner som jeg fortsatt har med meg, nesten tjue år senere.

Følelsen av å være på sommerleir som fjortenåring - det er magisk. Jeg husker fortsatt den brusende følelsen av at «her er alle som meg - her er alle opptatt av miljøvern og nå skal vi redde verden sammen.» Det var helt utrolig - akkurat sånn som helt utrolig føles for en fjortenåring. Så vanvittig spent og lykkelig.

Tanken på å være fjorten år, med de samme inngangsverdiene, og det som skjedde i 2011 er ikke til å bære. Terroristen var ikledd politiuniform og lokket ut barn og unge fra skjulesteder for så å skyte dem og frarøve dem livet. Dette er realitetene. Det er så brutalt og jævlig. Det slår meg i bakken hver gang jeg tenker på det.

Som om ikke attentatet var nok, så opplever overlevende fra Utøya og andre fortsatt hets og hat. Det er jo i seg selv ufattelig.

Men dette hatet gror altså et sted. På internett for eksempel. Ti år etter terroren må vi etter lang tid med sorg og roser nå ta ansvar. Heve stemmen når noen kommer med hverdagsrasisme, kontre på setninger som «Jeg er ikke rasist, men» og sist, men ikke minst - med høy og tydelig røst vise til alt som skjedde 22. juli 2011.

Kommentarer til denne saken