-Mandag! Tirsdag! Onsdag! Torsdag!

Taktfast ropes de norske navnene på ukedagene ut i klasserommet på Notodden mangfolds- og læringssenter på Huset Vårt. Det er fredag morgen, og norskundervisning for en gruppe ukrainske flyktninger.

- Olga, kan du presentere deg? spør samfunns- og norsklærer Svetlana Fjæren Neteland og nikker oppmuntrende til en av kvinnene, som lydig reiser seg opp:

- Hei, god morgen. Jeg heter Olga, og kommer fra Ukraina. Jeg er 56 år gammel. Jeg bor på Notodden. Jeg har to barn, jeg er gift, mannen min heter Alexandr, min datter heter Viola, min sønn heter Artjom, sier Olga før hun avløses av neste kvinne i rekken.

Imponert over elevene

- De har bare gått her i tre uker – og kunne ingenting i forkant. De jobber veldig hardt. Noterer og noterer, øver og øver, hvisker voksenopplæringslærer Dag Moskar, som stadig lar seg imponere over de ferske norskelevene.

Også Svetlana er imponert - og rørt. For i klasserommet i tredje klasse på Huset Vårt er det ikke sjeldent at sterke følelser får utløp.

Det gjorde det særlig for noen dager siden da kvinnene skulle øve på den norske nasjonalsangen, og da de endte opp med også å synge sin egen.

-Vi hadde prøvd å drøye det litt, men Dag utfordret dem på å synge den. Det var så sterkt, det var virkelig forløsende sier Svetlana, som får blanke øyne ved minnet.

- Det var tydelig at det var følelser de trengte å la få komme ut. Og etterpå smilte de. Da følte jeg at de begynte å føle seg trygge her, forteller hun.

- Som å synge om oss

Med litt nervøsitet og høytid stiller alle kvinnene seg opp forrest i klasserommet, med hvert sitt ark, der tre vers av den norske nasjonalsangen er skrevet opp.

Dag finner den riktige versjonen der melodien er innspilt kun instrumentalt, for de dyktige norskelevene kan fint synge alene, mener han.

Flere av kvinnene blir synlig rørt under sangen.

Det er som å synge om oss, forklarer Lena (51) etterpå. Hun er fra Kharkiv.

- Jeg liker godt at vi synger om at vi elsker dette landet. Landet er så vakkert, og vi er så takknemlige.

- Er det rart å synge en annen nasjonalsang enn sin egen?

- Vi kom plutselig til et annet land, men allerede elsker vi dette landet. Og de følelsene er så uventet. Jeg forventet ikke at jeg skulle gråte, forklarer Lena, som må tørke seg i øyekroken.

Særlig tredje verset minner dem om sitt eget land akkurat nå.

-Vi må kjempe for vår rett vi også, så derfor kjenner vi oss veldig igjen. Den reflekterer følelsene vi har for vårt eget land, sier Natalia.

- Vi kan ikke takke dere nok

En av de andre kvinnene, Larisa, ber om å få ordet, og vil gjerne uttrykke sin takknemlighet i avisen:

- Vi kan ikke takke dere nok, ikke bare Norge, men også Notodden kommune. Vi har et sted å bo, våre barn og barnebarn har mulighet til å gå alle steder og være trygge, vi har helsetjeneste og mulighet til å lære norsk.

Flere av de andre kvinnene nikker og bifaller, mens tårene renner nedover kinnene.

-En russisk aggressor kastet oss ut av våre hjem, fortsetter Larisa.

- Men vi har møtt varme og forståelse fra dere i Norge, så tusen takk!

- Har klart å skape trygghet for dem

Svetlana er glad for at de har klarte å skape en trygg atmosfære for flyktningene på Huset Vårt.

Hun forteller at det var Solveig Vestmoen, enhetslederen for bosetting, grunnskole- og norskopplæring, som var så opptatt av nyankomne flyktninger skal komme fort i gang med undervisning og aktiviteter. Egentlig skal de vente på det statlige vedtaket om bosetting, men på Huset Vårt startet de litt før.

-Solveig sa at de trenger et sted å være sammen og uttrykke følelser – og nå ser vi at det fungerer, sier Svetlana.

- De kom hit 25.mars, men allerede nå føler de seg trygge, og takknemlige. Og de kan allerede mye om Norge, vi har til og med gått gjennom pensum om norsk skolesystem – det skulle jeg egentlig ikke startet med før 20.august! Så vi er veldig godt i gang, smiler hun.

- Lærer mens vi går

Norsk- og samfunnsfaglæreren forklarer at hun synes det er sterkt å se at Norge, som så vidt hadde kommet seg fra to år med pandemi, igjen tar fram dugnadstanken i en ny krise.

-Dette er som å håndtere en ny pandemi: Systemene er ikke helt på plass, men vi lærer mens vi går. Vi tar "babysteps" – det er da vi kommer videre!

Hun smiler og nikker mot lille Dmitrij (1) som ikke enda har fått barnehageplass, og derfor får være med mamma på norskundervisning i dag:

-Han har lært å gå på den tiden de har vært her på Notodden. "Babysteps", ikke sant?