På Kretas østre spiss finner vi godt bevart historie, grønnsaksbønder, munker og idylliske strandbukter. Naturprakten er slående, og menneskene er preget av en varm ro som smelter hjerter fra nord.

– Jeg har studert filosofi og religion, men ville ikke flytte til en storby for å arbeide. Jeg trives her i Makrigialos, sier kelneren Kostas Kamenakis.

Øynene hans lyser når han forteller om hjemtraktene sine på Øst-Kreta.

– Se, oppi fjellene der, i byen Agios Stefanos, vokste jeg opp. En gang om året, etter skoleavslutningen, fikk vi gå de sju kilometerne ned og bade på stranden der borte. Vi var så lykkelige, og kom hjem skikkelig solbrente, så mormor måtte smøre oss inn med olivenolje og eddik!

kreta

BADEFERIE: Noa Strömberg dypper seg i havet utenfor hotellanlegget i Makrigialos. (FOTO: Andreas Strömberg)

Kjente trakter

Sørøst-Kreta ble kjent for flere da Sunwing-anlegget ved den søvnige fiskerbyen Makrigialos åpnet i 1984. Hotellet med den fantastiske stranden ble fort et favorittreisemål for Syden-turister. Omgivelsene er naturskjønne og fylt med spennende severdigheter.

Kostas generaliserer litt for å skildre stemningen her:

– Vi på østre Kreta stammer fra minoerne, et fredelig folk som likte vin, musikk og det gode liv. På vestre Kreta, derimot, har de vært utsatt som flere fiendtlige invasjoner og blitt mer «krigerske». Det kan man høre på musikken deres, som er hardere, mens vi på østsiden foretrekker litt mykere toner, sier Kostas spøkefullt.

kreta

FERIEMÅLTID: Fritert blekksprut på strandtavernaen Akrogiali i Kato Zakros. (FOTO: Andreas Strömberg)

Til fjells for fyldig smak

Høyt oppe i fjellene, på en åker der luften er sval og frisk, binder grønnsaksdyrkerne Katerina og Ioannis Roussakis opp de høye tomatplantene sine. De viser oss sjenerøst rundt blant squashblomster og store salathoder.

Østre Kreta er en av Europas beste områder for grønnsaksdyrking.

Katerina skreller en agurkbit som hun strør litt salt på:

– Vær så god!

Det er den beste agurkbiten jeg har smakt. Den minner ikke det minste om de drivhusproduserte, halvbeske og smakløse agurkene vi får her hjemme.

Modige munker

En smal vei slingrer seg forbi et bysantinsk kapell fra 1200-tallet, omgitt av olivenlunder og johannesbrødtrær. Her og der gir de lange bladene på eukalyptustrærne skygge. Vi plukker med oss et blad for å lage forkjølelsesdempende te. Langs veien finner vi også fersk, velduftende salvie, timian og rosmarin – perfekt krydder til den milde, greske maten.

Den smale, støvete grusveien leder opp mot en høyde med ruinene av den minoiske byen Praisos Akropolis. Akro betyr «høyt beliggende» og polis betyr «by». Herfra er utsikten henførende i alle retninger.

Veien fortsetter forbi strandpromenaden i Sitia, mot klosteret Moni Toplou, der museet med kart og geværer forteller om kamper med fiendtlige pirater, tyrkere og tyskere. Under andre verdenskrig hjalp til og med modige munker til med å forsvare sitt elskede Kreta.

– Prøv den gode vinen vår! foreslår kvinnen som arbeider i klosterets butikk.

Idyllisk palmestrand

kreta

STRAND: Strandbukten Vai. (FOTO: Andreas Strömberg)

Vai er Europas eneste strand med viltvoksende palmer. Den ligger ved en bedårende strandbukt, denne dagen med speilblankt vann. Lengre nede langs østkysten ligger badebukten Kato Zakros. Vi slår oss ned på restaurant Akrogiali og spiser sprø, friterte blekksprutringer dynket med frisk sitron.

Ved sørøst-spissen, langs Xerokambos øde strender, skifter landskapet til steinete skråninger langs fjellene. Vi snur her ved Europas siste utpost mot Nord-Afrika, og tar serpentinsvingene tilbake mot Makrigialos. Oppe i 700 meters høyde er heiene fulle av tistler og stein. Beitende, bjelleklirrende geiter er de eneste som holder oss med selskap.

Vinflasken fra klosteret Toplou skal jeg åpne ved en høytidelig anledning for å hedre denne trakten som er så øde – og samtidig så full av liv.

kreta

KAPELL LANGS VEIEN: Et bysantinsk kapell på veien mot minoiske Praisos. (FOTO: Andreas Strömberg)