– Våre medlemmer er samvittighetsfulle mennesker som har tatt mål av seg til å gjøre livet bedre for mennesker som ikke har det så greit i dagliglivet. De som jobber i barnevernet har jobber på vegne av oss alle i fellesskapet, så skal de oppleve netthets på Facebook med egne nettsider som sabler dem ned og uttrykker dem uønsket. I jobben opplever de trusler og til og med vold. Er det rart jeg blir forbanna, sier Mimmi som onsdag fylte 60 år, hadde åpent hus i Industrigata 13 A i Grønbyen og som skal feires av forbundet i Folkets Hus i Oslo kommende lørdag.

Hun knuger kaffekoppen på kjøkkenbordet i arbeiderboligen og fortsetter: – Årsaken til misnøyen hviler på at arbeidspresset er stort. Det sier seg selv at du ikke kan strekke til når du får ansvar for 40–50 barn i vanskelige omsorgssituasjoner. Derfor kjemper vårt forbund for et tak på 15 barn. Fagfolk er selvsagt opptatt av barnets beste, effekten av nettrollenes og de som driver med hets på Facebook gir motsatt virkning. Vi stiller som fagorganisasjon krav til myndighetene for at barnevernet skal bli bedre. Vi vil bli bedre hele tiden i et samfunn hvor stadig flere barn og unge dessverre trenger en hånd å holde i, sier Mimmi, skråsikker på at netthetserne får samvittighetsfulle mennesker til å gi slipp på oppgaven de brenner og brant så for. Mange jobber så knallhardt for å strekke til at strikken ryker. Kompetanse går tapt. Debatten om barnevernet er stor, kompleks og vanskelig fordi det blir så mye følelser. Mimmi er klar på at barnekonvensjonens krav om barnets beste er fanen ingen skal makte å rive ned. Hun er limt til den.

Og forbundslederen med permisjon fra kommunen, brenner for det forebyggende arbeidet. – Skole og barnehage må få mer kompetanse inn i sine rekker for å redusere barn og unges problemer og dermed forebygge omsorgsovertakelser, elever som faller ut av skolen og tilpasningsproblemer. – Samarbeid hjem-skole er lovfestet, men dette samarbeidet handler om mer enn fag og karakterer. Jeg tror skolen hadde vært tjent med at vi med vår fagkompetanse knyttet til sosial tilpasning kunne ha utrettet svært mye for barn og unge, deres pårørende og samfunnet. Styrket helsetjeneste i skolen og sosialfaglige perspektiver er to sider av samme sak, poengterer Mimmi Kvisvik med adresse regjering og statsråder. De må se hele mennesket.

Og 60-åringen vet hva hun snakker om. Hun deltok i oppgaven med å bygge opp Treningsskolen for vanskeligstilt ungdom i Nittedal i 1980, siden ble det bygd en egen internatskole i Buskerud, først Mjøndalen og så Gulskogen. Hun så det nyttet. Verdien var stor og hun ledet etter hvert tiltaket. En seier for prinsippet om at alle mennesker kan mestre, alle mennesker kan lykkes. Noen ganger tar det bare litt lengre tid og at forholdene må legges bedre til rette med individuell tilpasning. Det er fortsatt hjertebarnet hennes og grunntanken i arbeidet som forbundsleder. Det handler om livets verdier satt i system i et stadig mer krevende samfunn. 28 000 kjemper for dette.

Hun har fått prøve livets harde sider selv. Hun delte kjærligheten med eliteseriespilleren i ishockey på Furuset, Magne Heggelund Persson (30). Han var robust på mange måter og en kar som trente hardt. Uten forvarsel dagen etter en av de programmerte treningsøktene, sviktet hjertet. – Han var mannen i mitt liv og jeg kan ikke tenke meg noe mer levende menneske enn Magne. Livet er uforutsigbart, sier Mimmi Kvisvik, som ikke har funnet en erstatter etter dramaet midt i hennes 60 år lange liv. Etter en ukes pause gikk hun på jobben igjen fordi den var så verdifull og fordi miljøet var så varmt og inkluderende i den vanskelige situasjonen.

Men prøvelsene startet ikke der. Allerede som barn ble hun adoptert av sin stefar, hun levde aldri med sin biologiske far og ble ikke kjent med han, og det som skulle vise seg å være en stor familie, før hun ble 37 år. – Jeg la et brev i postkassa hans, dagen etter ringte han og vi ble allerede lørdagen etter kjent med hverandre. En merkelig opplevelse og en god opplevelse for meg som har to stemødre og fem halvsøsken i livet mitt. Vi snakker ikke om halvsøsken, de er helsøsken og jeg elsker hele min familie som er et resultat av sosiale endringer knyttet til skilsmisser og samliv vi som sosialarbeidere møter hver eneste dag, sier forbundslederen, som også tok seg gjennom en knallhard sykdomsperiode med kreft for 16 år siden. Livets prøvelser gir nyttig erfaring selv om erfaringen er dyrekjøpt preget av sorg, savn, undring, fortvilelse og tomhet ispedd med smil, latter og gode opplevelser. Alt dette og mer til ligger i ordet livserfaring til bruk i livets videre ferd.

Hvorfor Notodden? Hun bodde i Krokstadelva, jobbet i Drammen med hjertebarnet sitt. Hun sto til rors på Treningsskolen fram til 1996. Alt var prima. Da dro hun til Notodden som sosialleder, fikk gode venner, ble glad i byen, historien og ikke minst naturen rundt byen. Alt rike kvaliteter i livet hennes. Så dro hun hjem igjen, og tok fatt på en ny periode med Treningsskolen, men en dag ringte daværende rådmann Hans Kristian Lehmann og lurte på om hun kunne være interessert i helse- og sosialsjefstillingen som var i ferd med å bli ledig.

– Spennende sa jeg, men jeg vil ikke ta en slik stilling uten at den ble lyst ut. Og slik ble det. Da jeg i konkurranse med andre fikk muligheten, føltes det både riktig og utfordrende, i dag har jeg permisjon fra Notodden kommune på ubestemt tid etter Hovedavtalen, og plutselig kan jeg være tilbake, ler Mimmi som sitter i sjefsstolen i LO-forbundet Fellesorganisasjonen. Dit kom hun som nestleder 2006, og ble valgt som leder 5. mars 2013 med en stemmes margin på et friskt landsstyremøte. – Jo da, det skapte overskrifter. Jeg hadde vært konstituert en stund og mente organisasjonen måtte få arbeidsro ved å flytte fokus fra organisatoriske til politiske utfordringer, som Ap i dag må få arbeidsro etter Giske-saken. Tre gamle forbund ble slått sammen i 1993 og det blir jo alltid litt støy rundt ulike profesjonsinteresser.

–Nå vokser vi, har rundet 28 000 medlemmer og setter sterkt fokus på viktige saker – som eksempelvis et godt tilgjengelig barnevern som skal hindre at våre medlemmer går med dårlig samvittighet for å ikke strekke til for mange barn som har det dårlig i livet sitt. Det er en samfunnsmessig dårlig investering som vi kjemper for at Erna Solbergs regjering skal se klarere enn de gjør i dag, sier Mimmi.

Med et forbund hvor 80 prosent av medlemmene er kvinner, sier det seg selv at likelønnspolitikken og pensjonsutfordringene har fokus. – Vi kvinner henger etter. Sammenliknet med en ingeniør ligger en sosialarbeider 100–150 000 under i lønn til tross for at det er lik utdanningstid. Gapet lønnsmessig mellom mann og kvinne i våre faggrupper uttrykkes ved at lønnsnivået for våre medlemmer er mellom 85 og 87 prosent av menns lønn. Det har skjedd en tilnærming i kommunalsektor. Målet er 100 prosent likelønn, ferdig snakka, sier Mimmi og lar tankene fare tilbake til da hun ble helse- og sosialsjef i Notodden. Det ble en lønnskamp med motsatt fortegn.

Enkelte i det politiske miljøet mente det var for galt at helse- og sosialsjefen hadde høyere lønn en teknisk sjef. – Det ble debatt. Jeg hadde ansvaret for 16–18 virksomheter og et enormt arbeidspress med 60 arbeidstimer i uka og ansvarsområde. Det var da jeg tilbød daværende teknisk sjef Kåre Rusten min jobb, men vi byttet ikke, ler Mimmi Kvisvik – som likevel ser alvoret i at kvinners arbeidsinnsats ikke verdsettes like høyt som menns – også i 2018.

Og 13 er 60-åringens lykketall knyttet til sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen som hun alltid har vært. I Oslo har hun bodd i Grünersgata 13 og jobbet i Mariebosgate 13 i arbeiderstrøket på Grünerløkka, på Notodden bor hun i Industrigata 13 A, hvor ringeklokka fra tiden da de ble ringt etter ekstramannskap på ovnene på Hydro ikke er fjernet fra gangen i 2. etasje. Strøket gir botrivsel.

– Ringeklokka handler om historie og den skal være der. Den er et symbol på velferdsstaten og den norske modellen hvor arbeidskraft og kapital sammen har bygd landet. Den modellen er Erna Solberg og Siv Jensen i ferd med å forlate. Den sosiale velferden er grunnlaget for at Norge lykkes. Vi må hegne om slike verdier. Vi må ikke komme dit at hver enkelt av oss skal være sin egen lykkes smed. Vi må heller ikke glemme at det er kort tid siden koner og mødre sto på porten til både Hydro og Tinfos på lønningsdagen for at deres menn ikke skulle drikke opp hele lønninga.