«Borger- krigen»

IKKE BRA: Medisinaldirektøren mente Notodden måtte bli by. De sanitære forholdene og boforholdene var elendige og leieprisene skyhøye for dem som kom.

IKKE BRA: Medisinaldirektøren mente Notodden måtte bli by. De sanitære forholdene og boforholdene var elendige og leieprisene skyhøye for dem som kom.

Artikkelen er over 6 år gammel

Vi har mange av oss hørt om striden mellom Hitterdal og Notodden da det ble klart at det voksende bysamfunnet ville ha skilsmisse fra Hitterdal. Og slik ble det jo, derfor runder vi 1. januar 100 år. Tonen var skarp.

DEL

Etter en forsiktig start i 1905, ble det fart i bysamfunnet med først Hydro, siden Tinfos Jernverk. I løpet av tre år fra 1907 til 1910 økte innbyggertallet fra 2000 til drøye 5000. de kom fra alle himmelretninger. Og vi fikk en fantastisk babyboom. Ungene «poppet» bokstavelig talt ut.

Fra høyeste hold...

Det var mange som mente at Notodden måtte bli by. Medisinaldirektøren var en av mange som støttet opp. Han mente at de hygieniske forholdene i Notodden ikke kunne bli bedre om byen ikke ble egen kommune – og det måtte skje raskt. Hitterdal herredsstyre var ikke nettopp begeistret for å måtte satse på infrastruktur som boliger, veier og kloakk i Notodden. Det gikk smått og det var da også mye av forklaringen på ønsket om skilsmisse.

Den første komiteen ble opprettet i 1908 med skilsmisse som mål. Det første forslaget forelå i 1911, som ga grønt lys for at delingen kunne finne sted ved kongelig resolusjon. Men det skulle vise seg å ikke bli en enkel sak.

Byen vil vokse

Amtmannen støttet Notoddens forslag og man trodde at det skulle bli plankekjøring. De praktiske problemene tårnet seg opp. I mars 1912 skrev Teledølen etter at amtmannen hadde sendt saken til departementet «en kranglevoren prosedyre og trenering av saken». Krangelen gikk mellom Hitterdals bønder på den ene side og industrisamfunnet på den annen. Justisdepartementet hentet inn uttalelser fra andre departementer. Saken hadde hastestempel og statsråd Stang overvåket saken og ble Notoddens varmeste forsvarer i Stortinget. Han gikk for Notoddens forslag om at grensene måtte trekkes så vide som mulig. Byen måtte få skatteobjekter for å kunne makte utfordringene.

20–25 000 innbyggere?

Departementet antydet at Notodden ville vokse til 10–15 000 innbyggere. Enkelte snakket sågar om 20–25 000. Det måtte det plass til og departementet mente byen måtte få armslag østover og at jordene på begge sider av Tinnelva måtte reserveres industribyen.

Tinnesmoen og terrassen Tinnesgårdene ligger på (Tinnesjordet), måtte avses til byen da det ville kunne bli attraktivt for jernverksarbeidere og funksjonærer. Heddal anførte at dette var vel optimistisk.

Klar tale

I april 1912 sender Ole Haave et brev om at Notodden aldri ville kunne bli det optimistene snakket om klemt mellom Skien og Kongsberg–og ikke minst ved at Norsk Hydro satset hardt på Saaheim, senere Rjukan. Bedre ble det ikke, mente Haave at Skienfjordens kommunale kraftselskap hadde kjøpt Årlifoss kraftstasjon og av den grunn ville kraften ikke havne på Notodden, men i Skien. Haave anførte: «Notoddens grenseforslag er som om man for Kristianias vedkommende ville bestemme at byens grenser skulle følge Åsene i øst og vest og på den måten legge under seg det meste av Aker», mente Haave og konkluderte på bondens vis: De arealene Notodden ville ha, måtte forbli jordbruksareal.

Notodden-fraksjonen tok til motmæle og mente Hitterdalskomiteen var på ville veier. De mente komiteens anslag på 15 000 innbyggere var altfor lavt og hevdet overfor departementet at man i løpet av 20 til 30 år ville være mellom 20 og 25 000 mennesker–MINST

To fronter

Odelstinget behandlet saken 10. juli 1912. Næringskomité 2, som forberedte saken for Stortinget, var delt, et mindretall for Heddals forslag. Statsråd stang oppsummerte: 10 bønder veier meget, men 10 000 arbeidere som vil bo på Notodden om et par år veier vel også meget …»

Grivi fra Bø og Øst Telemark talte Heddals sak og anførte at drømmen om en utvidet kanal som skulle gjøre Notodden til sjøby, ble rammet av planene om Bratsbergbanen.

Ved voteringen falt Notodden krav om å få jordene og gårdene på begge sider av elven, samt Lienfoss kraftstasjon som sto ferdig året før. 50–41. Skuffelsen var til å ta å føle på. Tittelen i Teledølen var et partsinnlegg og lød: Da Notodden ble amputert, troll vær deg selv nok. Avisen påsto også at det var en sammensvergelse i feles raseri med mål om å ødelegge Notodden.

Fire dager senere var det folkemøte på Notodden. 500 møtte opp og protesterte mot odelstingsbeslutningen.

Bitter pille

Tre dager senere var saken oppe i Lagtinget. Opsal fra Høyre på Romerike tok et oppgjør med bøndene som ville holde gårdene utenfor byen : «–Og hva disse gårdbrukerne angår som gjør alle kriker og kroker på grenselinjene for at deres villaer skal sli pe å komme inn i byen, så synes jeg at disse menneskene som jeg regner som hertuger av Westminster og Sutherland kan flytte opp til sine landsteder og være der den 30 september. De har































































































jo store skogarealer og er rike folk, så hvis de ikke vil bo i byen, kan de flytte med sin kapital, det har de gode muligheter til.»

I Lagtinget ble det flere runder med avstemninger og alternativer så en nesten kan tro det var vanskelig å holde oversikt. Det endte opp med et vedtak som innebar at Odelstingets forslag med tillegg av Lienfoss, Tinne og Søndre Hvåla ble tillagt Notodden. Det ble i Lagtinget vedtatt med 20 mot 11 stemmer.

Sætregårdene og Tinnesgårdene ble holdt utenfor. 20. juli fikk Odelstinget saken igjen, utsettelsesforslaget ble nedstemt og Lagtinget ble fulgt. Nå var skuffelsen enorm i Hitterdals-fraksjonen. Bitterheten var sterk i lange tider etterpå.

Bygdestriden slutt

Teledølen på sin side proklamerte: « Notodden er innregistrert i byenes rekker. Den opprivende bygdestrid er slutt.»

Lov om kjøpstaden Notodden ble vedtatt 26. juli 1912 og det meste av innmarka ble altså liggende i byen.

Forberedelsene til en by startet straks. Grenseoppgangen ble foretatt og ble markert med 63 påler, 26 av metall i fjell og 37 granittsteiner i jord.

Midlertidig bystyre

Et midlertidig bystyre ble valgt med 36 medlemmer–og merk dere 19 sosialister, 13 fra venstre og fire fra en borgerlig fellesliste. Den 14. desember 1912 hadde de sitt første konstituerende møte med Johs Strandli (A) som ordfører og Haakon Jensen (A) som varaordfører. De borgerliges ordførerkandidat var Gunnulf Tinne.

Et skjønn ble gjennomført med overrettssakfører Chr. Bruun som førte til følgende:

1. De faste eiendommer tilfaller kommunen de ligger i.

2. 240 000 bevilget til Sørlandsbanen av gamle Heddal deles likt mellom de to kommunene.

3. Av den i konsesjonsbestemmelsene fastsatte ytelse av Lienfoss kraftverk skal 2, 5 prosent tilfalle Notodden.

4. Heddal betaler Notodden 50 000 kroner.

240 000 utgjør i dag basert på konsumprisindeksen 12,6 millioner. 50 000 utgjør 2,6 millioner.

Veksten kom

Kjennelsen vakte sinne i Heddal. Det ble snakket om rettssak for å få landbruksarealene inn under Heddal igjen, men det hele rant bokstavelig talt ut i byggesanden. For Notodden som by vokste atskillig etter dette. Egne Hjem, Tinnebyen, Kanalbyen og en lang rekke andre boliger ble reist.

(Kilder: Notodden-boka, Teledølen og boka Banken, Bygda og byen av Hallgrim Høydal)

Artikkeltags