(Laagendalsposten:) Torbjørn Røe Isaksen syntes det ble for ille da noen søppelsekker tok fyr i Fredrikstad, så han tok streiken til tvungen lønnsnemnd, og lærerne ble tapere igjen. Allerede da varslet Steffen Handal (UDF) om at det kom til å bli streik igjen.

‘Kom dere på jobb’, skrives det i kommentarfeltene. ‘Tenk på de elevene som ikke har det bra!’ Vel, Gro (63) og Kjell (68), det er det lærerne gjør. Men vi som har jobbet, og jobber med de sårbare elevene hver eneste dag, vet også at dette handler i stor grad om dem.

Kritikerne i kommentarfeltet synes det er lett å legge lærerne for hat. Tro meg, det kjenner lærerne på hele året. For så snart noe er feil med samfunnet; ‘få det inn i skolen’. Og hvis lærerne ikke mestrer de mange oppgavene de er pålagt, da er det lærerne det er noe galt med. Dette får vi høre fra øverste hold, og hele samfunnet. Men kjære Gro og Kjell: Lærerne er dyktigere enn du tror, men alle de rollene dere krever at de skal fylle, er ikke forenelig med virkeligheten lærerne møter på jobb.

Du ville blitt overrasket hvis du fikk være med en lærer på jobb en måneds tid, og sett alle tidstyvene som stjeler tid vi skulle brukt på elevene. For ikke å snakke om kompetansen som mangler i skolen, fordi den er underbemannet. Og det rammer hardere enn denne streiken. Spesielt de sårbare.

La meg sette dette i perspektiv. I ti år var jeg spesialelev i matte. Jeg har hatt så store vansker med tall, at det stokker seg om i hodet på meg. Det finnes diagnoser for slikt, men ingen så det som nødvendig å utrede. I stedet ble jeg satt isolert på egne grupperom, ofte helt mutters alene, uten noe dypere forståelse for at det var skolen som skulle tilpasse seg mine læringsbehov. Ikke omvendt. Og ingen av lærerne jeg hadde med meg, hadde noen kunnskap om spesialpedagogikk. Ikke var det tid, og ikke var det ressurser nok til å gi meg riktig undervisning.

Lærerne har vært lønnstapere siden 2004. I 2004 hadde jeg fortsatt spesialundervisning i matte. I 2004 var det fortsatt ingen spesialpedagogisk tilnærming, annet enn å ta meg ut på en gruppe. På Frydenlund VGS i Narvik, kalte vi elever denne gruppa for «mongomatte». Det stigmaet og den følelsen av å være dum, og utilstrekkelig, kommer jeg aldri til å glemme.

Spoler vi fram til 2016, er det jeg som sitter på grupperom med elever som har tilsvarende behov. Og verre. De som sitter og kaller seg selv for idioter, og føler at de ikke mestrer noe. At de er vanskene sine. Siden da har jeg jobbet med elever som strever på skolen, og de elevene er ikke bare en jobb for meg. Jeg tenker på dem hele året, og ikke bare når det er streik.

Fortsatt foregår mye av samme praksisen som jeg opplevde, rundt om i Norge. Elever med spesielle behov får ikke den støtten de har rett på etter opplæringslovens paragraf 5–1. Fordi det ikke finnes nok folk med kompetanse, og fordi det mangler 16.388 lærere per mars 2022 (SSB). Så jeg spør deg, Gro (63) og Kjell (68): Hvor er stemmene deres for de sårbare elevene resten av året? Hvorfor skriker dere ikke «Begynn å rekruttere flere lærere, KS!!» i stedet? For dette problemet er et systemsvikt som finnes blant våre arbeidsgivere. Når ledelsen ikke fungerer, går det utover elevene.

Hvor er ropene og skrikene når vi snur enhver stein vi har mulighet til å snu, fordi vi mangler folk og ressurser på skolen, på helsestasjonen, på PPT og BUPA, og det fortsatt ikke er nok?

Og hvorfor roper dere ikke når barna våre ikke kan bli møtt av lærere som har tilstrekkelig kompetanse til å vite hvordan et barn med ADHD kan tilrettelegges for, eller det barnet med autismespekterforstyrrelser som strever med å fungere sosialt, eller det fosterbarnet som er så traumatisert at de trenger noen som forstår hvordan en traumatisert barnehjerne fungerer, i kombinasjon med daglig oppfølging og masse skole-hjemsamarbeid? Hvorfor roper dere ikke for flere assistenter, skolepsykologer og miljøterapeuter?

Hvor er ropene dine når vi ikke klarer å imøtekomme disse behovene, fordi vi har for mange oppgaver og for få folk?

Hvor er ropene deres når søkertallet til lærerskolen stuper? Hvor er ropene deres for at elevene skal ha nok ressurser tilgjengelig, slik at de kan bli møtt i sine behov resten av året? Hvorfor ser dere at dette ikke bare handler om lønn, men om en ukultur og en fornedrende holdning ovenfor lærerne som jobber sene kvelder, helger og ferier, for å legge til rette for at barna skal ha det bra, og fortsatt ikke strekker til?

Jeg merker det i samtaler når jeg snakker med folk. Særlig i gruppesamtaler med folk jeg kjenner, og ikke kjenner. Så snart de vet at jeg er lærer, avbryter de meg lettere, og forteller meg hvordan jeg burde gjøre jobben min. Alle vet hvordan skolen styres, fordi de har vært elev en gang. Selv om det er helt åpenbart for meg at de ikke forstår bæret av en skoleadministrasjon.

Er du ingeniør, økonom, eller andre yrker med litt mer status, er folk aktivt lyttende. Men jeg, jeg er jo bare en lektor med tillegg, som har like mange år på skolebenken som en lege. Jeg er ikke så viktig. Frem til jeg er i streik.

Jeg bryr meg om elevene. Hele året. Og derfor støtter jeg streiken.

Julianne Sperle-Rydberg

Jeg, Julianne Sperle-Rydberg (33), er historiker, lektor, formidler og skaper av kontoen @historiskmorskap på Instagram. Jeg er født og oppvokst i Narvik, og har bodd nesten fem år på Kongsberg. Jeg giftet meg på Kongsberg, med en kongsbergmann. Bor nå i Horten, er tobarnsmor og jobber med formidling og undervisning. Brenner for kvinnehelse, og viktigheten av morsrollen i et samfunnsperspektiv. Jeg er også medlem av Utdanningsforbundet.