Gå til sidens hovedinnhold

Kurerte kuskrekken, og kjøpte småbruk

Grønt gress, nysgjerrige sauer, glade kuer som gomler tørt høy, lykkelige knegg fra Bøll og Emil, en grønn kjæledegge fra John Deer, to hunder og en katt på avveier – det er Sollid Søndre en torsdag ettermiddag.

For abonnenter

Lise har lagt av seg nordlandsdialekten, mens Tor Arne både høres ut som og er fra Kongsberg. Ekteparet Hagen har bodd ulike steder, av ulike grunner, før de kjøpte småbruket på Vestsida.

– Tor Arne var solgt da han kom og fikk se stedet. Yes, jeg klarte det, smiler Lise, fornøyd. I slutten av mai flyttet de inn på småbruket sammen med Lises sønn Julian.

Når livet snur

– Hvorfor valgte dere Notodden?

– Jeg skulle kjøpe høy til hestene hos en fyr i Hvittingfoss, og ville ha Tor Arne til å kjøre høyet hjem med traktor. Det endte med at jeg ble avløser på gården. Jeg som alltid har vært redd for kuer, men den redselen ble jeg kurert for. Da bodde vi i Sandsvær, og flyttet senere til en liten plass ved Øksne, mye på grunn av at Julian måtte skjermes for lyd og lys. Han fikk kreft, svulst på lillehjernen, forklarer Lise, idet en drosje svinger inn oppkjørselen. Julian kommer hjem fra Kongsberg videregående skole, hvor han går på andre året. Det går bra med sønnen, som ble operert for litt over fem år siden, og som er i godt gang med korte skoledager. Lise fortsetter;

– Jeg har alltid hatt glede av dyr, og fikk stadig mer lyst på gård. Vi så etter gårder i Hedmark, Oppland og Østfold, men la alt til sides da vi flyttet til Meheia. Tor Arne trivdes godt der, men jeg slo meg ikke til ro. Det var for liten plass. Jeg kunne ikke ha kuer der, smiler Lise.

Det er en livsstil

Vi får vite at Lise stort sett steller dyra, mens Tor Arne tar seg av maskiner og jorder. Lise vasker klær, mens Tor Arne bretter klær. Lise lager mat, mens Tor Arne tar oppvasken osv. Tor Arne jobber for fullt på Kongsberg hos Ulefos Esco, som lager alt fra ventiler til brannhydranter. Lise har vært mye hjemme etter at Julian ble syk, men nå begynt på agronomutdanning for voksne på Nome videregående skole på Søve, en skole hun skryter av.

De smiler fornøyd og gleder seg over utsikten. Heddalsvatnet blinker blått der nede, på andre siden ligger Notodden badet i sol, mens villaene i Eikeskar og Høgås nikker god dag. Rett nedenfor verandaen koser åtte kuer seg med tørt gress. Seks av dem skal snart kalve. På naboens jorde beiter fire voksne sau og noen lam, mens to shetlandsponnier har plass like ved inngangspartiet til bolighuset. Neste sommer blir den beskjedne husdyrflokken trolig supplert med frilandsgris og flere kuer. Alle dyra har navn, og alle dyra får masse kos, med unntak av to kuer som foreløpig er litt reserverte.

– Jeg oppdaget dette stedet på Finn.no, og viste det til Tor Arne. Han gadd ikke se på det en gang. Et par måneder senere så jeg at det fremdeles lå ute for salg, og fikk lurt med Tor Arne hit. Da var han solgt.

– Skal si dere har skaffet dere jobb ved å kjøpe småbruk og drive med husdyr?

– Det er ingen jobb, det er en livsstil og en hobby. Dette er bare koselig, svarer begge bestemt.

Lite brukt sofa

Det viktigste for dem er god dyrevelferd. Kvalitet framfor kvantitet.

– Dere går vel litt mot strømmen. De fleste mener vel at man må drive stort, for at det skal være lønnsomt? Lise rister litt på hodet, og tror de skal få til en arbeidsplass, for henne på småbruket. De skal ta tilbake kjøtt fra slakteriet, og selge fra egen gård. Kuene fikk hun for øvrig med seg fra gården i Hvittingfoss.

– Ingen kalver skal dra alene med Fatland-bilen til slakteriet. Her skal kalvene dra sammen, og ikke settes sammen med helt ukjente dyr på vei til slakteriet, sier Lise bestemt, og klapper sjefskua kjærlig.

Småbruket er på rundt 50 mål, fordelt på cirka 10 mål skog, 20 mål gress og 20 mål beite og tomt rundt husa. De er avhengig av å leie jord for å skaffe nok for, og har allerede en del avtaler, men trenger flere. De ønsker å utnytte ressursene som ligger i små ubrukte åkerlapper på vestsida, som storbøndene ikke tar seg bryet med å slå.

– Dette er bra for oss, og for kulturlandskapet, som mange steder gror igjen, sier Lise. Det krever mange timer i traktoren i bratt lende, og det var første for tre uker siden de bruke sofaen. Da satte de seg ned og så «Home and away» på TV.

Sterkt engasjert

Tor Arne er ikke like trygg på de store kuene, som Lise, men like engasjert i drifta. – Vi vil kanskje øke til 20–30 kuer, men ikke noe mer. Vi vil ha tid til hvert enkelt dyr, og jorda. Tenk alt arbeidet som er lagt ned her gjennom alle år, sier de to. Lise fyrer ut mot dagens samfunn: – Folk skal ha avokadoer som dyrkes og stelles ved hjelp av barnearbeid i fjerne himmelstrøk, og fraktes hit med forurensende jumbojeter. Den norske poteten er liksom ikke god nok? Det er respektløst.

Flere bekymringer har kommet i oppstarten. Først kollapset brønnen, og de måtte bore etter vann. Så gikk komfyren, og for to dager siden ville ikke TV-en mer. En ponni sliter med sykdom, en kalv klarte seg ikke, og nå har jammen katten vært på farten i tre uker også. Så ser du en rødbrun katt med svart og hvitt på i området, vil de gjerne ha beskjed. De har vært ute og leita, og er vant til at pus blir borte noen dager, men synes dette er lenge.

– Da vi flyttet hit visste vi kun om Burger King og Tuvensenteret, og så har vi blitt tatt så godt imot. Vi har aldri fått så mye blomster som etter at vi flyttet hit, fra naboer og andre, og alle er så hjelpsomme og hyggelige. Bare pus kommer hjem nå, og Julian etterhvert blir kjent med folk her. Han spiller gitar og liker å produsere musikk, avslutter ekteparet Hagen på Sollid Søndre.

Kommentarer til denne saken