Gå til sidens hovedinnhold

- Ikke noe karrieresteg å slutte i Stones

Artikkelen er over 7 år gammel

- Det var jo ikke akkurat noe karrieresteg å slutte i Stones, men jeg har aldri angret på det valget. Jeg trives utmerket med å reise rundt med The Rhythm Kings og spille på små klubber. Nå gleder jeg meg til å besøke Norge igjen.

Mange ble nok overrasket da Bill Wyman, en av grunnleggerne av verdens største rockeband The Rolling Stones, i 1993 valgte å slutte i bandet etter 30 år. Sammen med Charlie Watts bak trommene hadde de utgjort kompet til 60-tallets musikkrevolusjon, skapt soundtracket til flere generasjoners oppvekst og skrevet seg inn i musikkhistorien for evigheten.  

- Da vi startet med The Stones trodde vi det var noe som skulle vare i to tre år. Det passet meg bra for jeg hadde mange andre planer og interesser. Da jeg så plutselig sto der og fant ut at jeg hadde holdt på med dette i tretti år innså jeg at dersom jeg skulle få tid til noen av mine andre interesser før det var for seint var det på tide å gjøre det nå, forteller han.

Og interessene han har uten om musikken er blant annet fotografering og arkeologi. Såpass interessert er han at han har holdt flere fotoutstillinger, gitt ut flere bøker om temaene og sågar fått laget sin egen signaturmodell av en metalldetektor. De to første årene etter at han sluttet var det fullt fokus på alt annet enn musikk, men etter hvert kom lysten til å spille tilbake og han dannet etter hvert Bill Wyman’s Rhythm Kings. Når han og bandet nå kommer tilbake til Norge er fotoapparatet rundt halsen.

- Vi besøkte Norge i oktober og november sist gang vi var der for rundt fem år siden. Da dro vi helt opp til polarsirkelen, og jeg tok noen fantastiske fotografier på den turen, så kameraet må med, forteller Wyman.

- Du har sammenlignet bandet ditt som et fotball-lag som bytter spillere nå og da avhengig av hvem som kan spille. Hva slags utgave kommer du med til Norge denne gangen?

- Det skifter ikke så mye. Vi kommer sammen hvert år for en turné, en vårturné på våre og en i Europa på høsten. Jeg gir folk beskjed i god tid så de kan sette av tid, men av og til passer det likevel ikke, og da må jeg erstatte dem med folk fra benken, for å bruke fotballterminologien. Det er sjeldet det skjer, så denne gangene kommer jeg til Norge med det samme bandet vi startet med for 12-13 år siden, bortsett fra Georgie Fame som mer eller mindre har pensjonert seg på grunn av helsa, og Geraint Watkins har tatt over. Ellers er det samme gjengen med Albert Lee, to blåsere, Beverly Sheete og de samme folka vi har spilt med lenge. Det er blitt en slags familiegreie som vi setter sammen for å spille litt flott musikk for publikum rundt i Europa og Skandinavia. Det er den eneste grunnen til at jeg holder på med dette. For meg er ikke dette noe karrieresteg, sier han og ler.

Hør Bill Wyman fortelle om bandet:(Saken fortsetter under)

 

- Du har en gang beskrevet ditt forhold til bluesen som et livslangt kjærlighetsforhold. Hvordan oppdaget du bluesen?

- Det var egentlig da jeg ble med i The Stones. Brian Jones samlet på bluesplater og fikk meg til å lytte. Jeg kjente ikke til bluesen før det, for det fantes ikke bluesplater i butikkene på den tiden, og du hørte det heller ikke på radio eller TV. Den eneste bluesen som bluesartister fra Amerika som turnerte rundt med band som Chris Barbers jazzband og opptrådte for jazzpublikum. Så bortsett fra sære samlere var det få i både England og Europa som kjente til bluesen på den tiden. Men jeg ble helt hekta og har siden samlet på bluesplater uansett hvor jeg har kommet over dem. Etter hvert begynte vi å spille med kjente bluesstjerner som Muddy Waters, Howling Wolf, Buddy Guy og  Pinetop Perkins, og det var stort.

- Hva tenker du om den jobben dere gjorde med å hente disse bluestjernene til Europa og presentere dem for et helt nytt hvitt og ungt publikum?

- Folk var jo i utgangspunktet ikke forberedt på dette. Ungdommene kjente ikke til bluesmusikken da vi begynte å spille den, de visste ikke hvordan de skulle danse til den og ble stående stille og se på. Promotorene ville ikke booke oss fordi jentene ikke danset. Det gjorde de jo etter hvert for vi ble svært godt mottatt. Men etterhvert måtte vi også endre stil fra et reint bluesband til et rhythm & blues band og så til et rockeband ettersom tidene endret seg. Bluesen var ikke kommersiell nok til de store arenaene. Den passet best på de trange røykfylte klubbene der atmosfæren var den rette for musikken.

- Var det også noe av grunnen til at du sluttet i Stones og startet med The Rhythm Kings, det å få spille på mindre steder?

- Ja, jeg har aldri likt å spille på store stadioner. Du mister alltid kontakten med publikum. De er der jo, men de er jo ofte hundre meter unna. Det føltes ikke riktig. Klart det var spennende å gå på scenen foran 85.000 eller 150.000 publikummere, eller foran en halv million under Hyde Park-konserten, men vi savnet alle det å spille på de små klubbene. Derfor pleide vi alltid å legge opp til et par jobber på klubber eller mindre teatre på Stones-turneene, og det ser jeg at gutta fortsatt holder på med. Det er også det vi gjør med mitt band nå. Det er deilig å kunne spille på mindre steder fra 600 og opp til 3000 mennesker der publikum står kun et par meter fra oss, de ser hver bevegelse alle i bandet gjør, vi kjenner igjen kjente fjes på fans som følger oss rundt i verden. Du trenger ikke større publikum enn det, og dette trives jeg langt bedre med.

Hør Bill Wyman snakke om det å spille for 600 kontra en halv million:

(Saken fortsetter under)

 

- Visste du at Norge antakelig den største tettheten av bluesfestivaler og bluesklubber i Europa ut fra folketallet?

- Jeg har skjønt at det er mange som liker blues i Skandinavia, og Notodden Blues Festival har forsøkt å få oss til å spille for dem i august, men om vi ikke gjør noe annet i det området på samme tid er det umulig å få til. Jeg flyr ikke lenger. Det har jeg ikke gjort siden 1990. Jeg sluttet med å fly da jeg forlot The Stones, så det er umulig for meg å få det til. Det ville tatt meg en uke. Det hadde gått to dager å dra opp dit, så må jeg ha noen dager på stedet og to dager å komme hjem igjen. Resten av bandet kan fly, men det er umulig for meg å bruke en uke på en konsert. Det blir rett og slett for mye for meg, sier han.

- Mange unge musikere har begynt å gå tilbake til røttene, de kjøper gamle instrumenter, forsterkere og gammelt opptaksutstyr og forsøker på mange måter å gjenskape den lyden dere skapte for femti år siden. Hvorfor tror du dette skjer?

- Bortsett fra en del unge kvinnelige sangerinner som ser ut til å gå litt tilbake til den mer jazzede stilen så klarer jeg dessverre ikke å høre særlig mange nye gode sanger som blir skrevet lenger. Det er noen få unntak som dukker opp nå og da. Og det er egentlig ikke sanger som blir skrevet, men rytme og beat. Drum & base som surrer overalt hvor du er. Jeg liker det ikke, jeg skyr det som pesten. Jeg velger heller å fokusere på mer jazza ting. Jeg tror etter hvert også mange unge er mett av dette, og det er vel nettopp derfor de søker tilbake til den musikken som ble laget før. Det er også litt av tanken med mitt band. Vi henter musikk fra 20-, 30-, 40-, 50-, og 60-tallet. Musikk som var stor da den kom og som holder i dag om den presenteres på riktig måte. Da får du musikk som folk liker, og det er det vi prøver på hele tiden i The Rhythm Kings.

- Tror du noen gang verden vil oppleve en musikkperiode like viktig som den dere var en viktig del av på 60-tallet, eller er den tida forbi?

- Det har jeg vondt for å tro. Se hva som skjer: Plateselskapene går i dass, det blir stadig færre innspillingsstudioer fordi folk spiller inn musikken sin på en datamaskin på badet eller på soverommet, og det er jo for så vidt bra, for noen ganger kommer det bra saker ut av dette og det er ganske enkelt å få til. Men det er jo ingen ordentlige lister lenger som forteller deg hvor populær en sang egentlig er, og det er blitt vanskeligere å gi ut ting, vite hva man skal gi ut og hva man skal gjøre med det for at det skal bli hørt av folk. Det er ikke noe problem for oss og den musikken vi spiller, men det er et stadig større problem for yngre artister. Noen ganger slår det til og en video av et nytt band kan bli sett av 20 millioner på internett, og det er jo helt vilt, men også svært sjeldent. De fleste når ikke ut til et publikum, og det er synd, for jeg tror vi går glipp av mange talenter der ute. Slik var det jo på 50- og 60-tallet også. Da hadde du heller ikke sjans med mindre du ble plukket opp av et plateselskap. Det endret seg da vi og The Beatles startet en ny trend ved å produsere vår egne plater som vi presenterte for plateselskapene. Da trang man ikke lenger å bli oppdaget eller produsert av en produsent for å slippe til. Problemet i dag er at man ikke nødvendigvis må være en god musikant eller sanger for å slippe gjennom. Mange vil ikke øve og lære seg faget. De kan få justert vokalen i etterkant så det ikke høres surt ut, men så blir det da også ofte helt katastrofe når de skal opptre live. Mange vil ikke lære det grunnleggende om hvordan produsere en plate, hvordan opptre live osv. De vil ta den enkle snarveien. Det eneste de ønsker er å bli berømt. Da vi, The Beatles og til og med når Elvis startet opp så tenkte vi ikke på å bli populære. Vi tenkte ikke på å komme på radio, TV eller å gi ut ei plate engang. Ei heller å dra på turné utenlands. Det var himmelhøyt over det vi drømte om. Vi spilte bare på små klubber og vokste oss frem gjennom hardt arbeid. Det tror jeg ikke dagens unge er så klar for. De vil ha berømmelse, havne rett på TV og kjøre limousin og leve livet før de i det hele tatt har lært seg faget, og det er litt trist egentlig, men nå blir jeg vel litt dyp her, ler Bill.

- Du ga for noen år siden ut filmen Bill Wymans Blues Odyssé, og der forteller du en historie fra innspillingen av plata The London Blues Session med deg, Charlie Watts, Eric Clapton og Howling Wolf. Howling Wolf vil ha Clapton til å spille soloen på Little Red Rooster, fordi han mener det er viktig at noen nye lærer å bære tradisjonen videre. Ser du noen unge talenter der ute i dag som kan bære bluestradisjonen videre på samme måte som Clapton gjorde det?

- Ikke slik jeg ser det. Det finnes jo unge som spiller blues, for det meste i USA. Og som jeg sa tidligere er det en del unge jenter som gjør en del bra saker og bærer arven videre. Madeleine Peyroux låter veldig mye som Billie Holliday, og jeg og Eric hjalp henne med noen låter på et av hennes album, forteller Wyman.

- Et vanskelig spørsmål for en som har opplevd så mye gjennom mer enn 50 år i bransjen. Hva er det største øyeblikket i din karriere?

- Åååå det er så mange, men det største var kanskje da jeg var på konsert med mitt store idol Ray Charles i London en gang på 90-tallet. Jeg ble invitert backstage etter konserten og satt og pratet med han i en halv time. Det endte med at han spurte om jeg ville spille bass på den neste plata hans. Jeg svarte: «Det kan jeg ikke. Jeg er ikke god nok til å spille med deg, Ray. Jeg hadde elsket å gjøre det, men jeg er ikke på det nivået». Så jeg avslo tilbudet fordi jeg kjenner min egen begrensning. Jeg ble livredd da Ray Charles spurte meg, vedgår Wyman.

- Som lidenskapelig platesamler, hva er ditt favorittalbum av Ray Charles?

- Å, det må bli det han gjorde med den flotte kvinnelige sangeren. Husker ikke det forbanna navnet, må være alderen, ler han, og tenker å «Ray Charles & Betty Carter» fra 1961.

- Det er ei flott plate. Jeg likte også den fantastiske filmen de laget om Ray, sier Wyman, og røper at det er en ny bra musikkfilm på gang:

- Nå skal jeg fortelle deg noe: For fjorten dager siden inviterte Mick (Jagger) meg til en privat visning av filmen han akkurat har laget om James Brown, «Get On Up!». Jeg dro dit med ganske forutinntatte ideer om at det var ingen som kunne se ut, danse, synge, snakke og oppføre seg som den ekte James Brown gjorde, for vi kjente ham veldig godt og traff han ofte. Vi ble gode venner med han. Jeg ble fullstendig slått ut av filmen. Han som spiller hovedrollen… jeg kan ikke engang huske navnet hans det er litt vanskelig (Chadwick Boseman red.anm). Filmen var utrolig fin, og soundet fra bandet var fantastisk. Du må bare se den. Den vil ta fullstendig pusten fra deg. Det gjorde den for meg og alle de andre som var der fordi den er laget så bra og virkelig plasserer James Brown der han fortjener å være, slår Wyman fast.

Hør Bill Wyman snakke om Mick Jaggers nye film (m/trailer):

(Saken fortsetter under)

 

- Hvordan vil du beskrive deg selv som musiker?

- Jeg er ganske løs i mitt spill, mer som Donald «Duck» Dunn fra Booker T. & The MG’s. Han spilte den enkleste bassen du kunne tenke deg, men hadde likevel et uttrykk og en signatur som gjorde at han spilte med alle. Enten det var med Otis Redding, Eric Clapton, The Blues Brothers eller Neil Young så funket det perfekt, og det var derfor han var så stor musiker. Det er slik jeg også forsøker å spille, som han. Enkelt, og etterlate nok rom til andre. Det fungerer godt, men du må ha erfaring og trening gjennom en årrekke for å få det til. Det fungerte godt for Charlie (Watts red.anm) og meg i The Stones, og det ser dere også når jeg står på scenen med The Rhythm Kings. Jeg spiller bare det som er nødvendig og ikke noe mer, og ser ikke engang på bassen min. Det samme hadde du for eksempel med Rick Danko og Levon Helm i The Band. Jeg var heldig å få være venn med Levon og spilte bass på hans siste plate. Han kunne også hentet en teknisk briljant bassist, men ville ha den feelingen og det uttrykket jeg kan skape. Og slik er musikere. Vi liker ulike musikanter ut fra måten de spiller, og det er nettopp dette The Rhythm Kings dreier seg om. Vi gjør så mye forskjellig ting. Vi spiller ikke en stil i to timer og kjeder deg til døde fordi alt låter likt. Vi spiller en blues fra Muddy Waters, så spiller vi en Ray Charles-låt, en JJ Cale låt og så kan det komme en Billie Holliday-låt eller en Creedence-låt eller en rock’a’billy låt av Gene Vincent. Det forandrer seg hele tiden i en herlig miks. Og jeg tror det er derfor folk elsker dette bandet. Jeg har seks vokalister i bandet som bytter på å synge sine stiler enten det er New Orleans-stil, jazz, blues eller country. En av dem er Mary Wilson fra The Supremes. Det er så gøy å holde på med fordi det er så stor variasjon i det vi gjør, og det finner du ikke i så mange andre band, sier Wyman, som sammen med sitt band starter turneen i Norge i Båthusteatret i Fredrikstad den 20. november og runder av i Telemarksgalleriet på Notodden den 29. november.  

Kommentarer til denne saken