Del 42: Kvinner på anlegg – tre som har det trygt og ei som blei feid vekk

Av
DEL

Jakta på Sam EydeJeg er Lina Mostue (20) fra Stange, datter til jernbanevokt­er Hans Olsen. Jeg og mannen min, Anders M. Mostue (26) fra Sør-Odal kom nygifte til Notodden for tre år siden. Anders var 23 og hadde lært seg minering­ens kunst hjemme i Stange. Jeg var bare 17 år gammel. Vi har ikke barn enda. Ingen må tro at ei sytten år gammel jente, gift med en anleggsslusk, kan sitte på stas. Jeg har fulgt Anders på Tinnosbanen, et kort opphold på Rjukan og tilbake til Notodden og Lienfos-anlegget og utbedringa på Svelgfoss nå i høst. Det har gått i skuring, kosting, vasking og matlaging i et bank­ende kjør. Men snart er det slutt, for til neste år får vi vårt første barn Alf; han som intervjuer Karen Anette i 1955. Anders jobber på Tinfos i noen år, men vender tilbake Hydro hvor han får fast jobb i anleggsgjeng­en på salpeterfabrikken. Med et barn eller to er det mulig å være kokke eller vaskekone. Men jeg og Anders gir oss ikke så lett. Jeg føder 10 barn. Ni vokser opp; Alf (han som intervjua Kare­n Anette og drøssevis av andre gamle slitere), Monrad, Lilli, Kåre, Arne, Anna, Magnhild, Per og Leif. Om noen år har jeg mer enn nok med å være husmor. Anders blir 62 år gammel, jeg blir 92.

For et par år siden blei dalen langs Tinnelva plutselig fylt opp av mannfolk som skulle bygge Tinnosbanen. Jeg, Margit Hansdatter (24), fattiglus fra Bjørnerud i Liengrenda i Gransherad, fikk meg jobb på anleggsbrakka nede på Årlia øverst i Lisleherad. Mannfolk greier seg ikke uten kvinnfolk til å lage mat og holde det reint, så her var det jobb å få – godt betalt jobb. Og kvinnfolk blir jo ofte glad i mannfolk. Så jeg fant sammen med Viktor Norder (31), svensk rallar med flere anlegg bak seg. I mars i år gifta vi oss. I april fikk vi sønnen Olav. Vi bor i ei stue på Mork i Lisleherad nå, Tinnosbanen er jo åpna, men Viktor har jobb til elektrifiseringa av banen er ferdig. Hva det så blir til vet jeg ikke. Jeg dør ung. Viktor gifter seg på nytt. Gutten vår, Olav, dør i Porsgrunn, 75 år gammel. Viktor bodde også i Porsgrunn. Han overlever Olav, han blir 97 år.

Jeg er Inga Johansen (28) fra Kongsberg. Gift med Johan-Johan, eller Johannes Johansen (31) som han egentlig heter, fra Bamble. Vi gifta oss på Kongsberg for seks år siden. Vi har tre små barn. Johan-Johan er snekker på salpeterfabrikken nå. Da han jobba på Tinnosbanen bodde vi i et bryggerhus rett ved Flåten-butikken i Lisleherad. Med to skrikerunger og jeg gravid med minstemann. Jeg vaska og koka mat for mannfolka som var stua sammen i småstuer og uthus på Flåten. Johan-Johan har liggi på anlegg før vi blei sammen. Slusk som rek forbi hadde det med å stikke innom og prate med Johan-Johan da vi bodde på Flåten. Jeg koka kaffe. Hva det blir til med oss vet jeg ikke. Men jeg tror det blir til at Johan-Johan vil ut på anlegg igjen. Og da blir jeg og ungene med.

De andre jentene ville helst ikke ha meg med her i dag. Jeg er Tater-Rikka (34) som det fulgte så mye moro, spetakkel og slagsmål med. Ei slik som skaffer anleggskokker et dårlig rykte i fordomsfulle folks øyne. Det går gjetord om splintra brakker der jeg og halliken min dukka opp. Et eller annet gjorde at jeg snubla i ungdommen og endte opp på gata. Halliken min vet hvor pengene sitter løst. Så han dro meg rundt på anlegg. Det var ikke moro så lenge det varte engang. Nå er jeg erklært sinnssyk, tatt i forvaring og stua vekk. Som søpp­el. Hva jeg heter sier jeg ikke før dere sier meg navnet på hallik­en min; han heter jo bare «hennes hallik» når slusken forteller historier hvor jeg er med. Han går fri og frank der ute blant dere. Kanskje har han funnet seg ei ny å mose i stykker. Men det skal slusken ha; han for­akter ikke hora slik andre gjør. Inga har lova å få meg tilbake til asylet. Jeg vil så gjerne bare lese et av dikta til Kristofer før jeg går. Er det greit Kristofer? Ja da, bare les du Rikka.

Del 43: Me hev den same draum å trå, det same lukkemål å nå 

Artikkeltags