Gå til sidens hovedinnhold

– Hvorfor har vi ikke blitt involvert – NOS er en tvangssituasjon

– Veien til tilrettelagte boliger for mennesker med nedsatt funksjonsevne har vært brolagt med gode intensjoner og brutte løfter og er det fortsatt. Ikke er vi som pårørende til de som skal bo på NOS involvert i planene. Ikke noe alternativ er lagt på bordet. Vi står i en tvangssituasjon.

For abonnenter

Det mener Signy Langrind, mor til Heidi (22) og Gunnar Sørensen, far til Markus (21). Deres voksne barn har nedsatt funksjonsevne og blir to av åtte som skal inn i de planlagte leilighetene i det tidligere syke- og aldershjemmet i Kattekleiv. Kommunens politikere har vedtatt løsningen uten å involvere pårørende, uten å se på andre muligheter etter at «luftslottet» på Jernverkstomta falt med en prislapp på 80 millioner. De to føler NOS-prosjektet som en hasteløsning de pårørende og brukerne tvinges inn i.

Ble satt på sidelinja

– Det har vært en vond opplevelse på vei fra prosjektet på Jernverkstomta falt til vedtaket om NOS-prosjektet ble fattet av kommunestyret 16. september, sier Signy Langrind og viser til vedtaket:

«Kommunen går videre med planene for oppgradering av boliger på Bjørkely, Solhaug (Solhaugveien 2) og NOS og det søkes om investeringstilskudd fra Husbanken.»

– Vi som pårørende ble ikke involvert på en måte som ga oss muligheten til å både bidra og komme med innspill til utforming, mulige alternativer eller synspunkter. Kommunikasjonen og informasjonen har i prosessen fram mot politisk vedtak ikke vært til stede, sier Signy Langrind som legger til: – I juni 2020 ble det lagt fram alternative tomter og bygg, men konklusjonen fra kommunen var at det kun var NOS som var realistisk fordi de eide bygget, kunne komme raskt i gang og at prisen da blir lav. De andre alternativene ble for kostbare slik at våre ikke hadde råd til å bo der, ble det der konkludert av kommunen.

Fikk ikke innkalling

– Vår familie har også vært uteglemt til tross for at Markus er 21 år og at de vet han har spesielle behov når han og vi ønsker egen bolig. Først 10. november fikk vi seg tegningene og ble forespeilet at ombyggingen kunne starte straks. Vi har ikke blitt forelagt noe alternativ til boligene i NOS etter at prosjektet på Jernverkstomta falt, sier Gunnar Sørensen – sterkt kritisk både til den administrative og den politiske saksbehandlingen. Han opplever NOS-løsningen som grei, men ikke på noen måte optimal.

– Teknokratene har kjørt saken, politikerne har ikke involvert seg på annen måte enn å ta stilling til det administrasjonen har lagt på bordet og godtatt det blindt, mener Sørensen.

Feil beliggenhet

De to pårørende er kritiske til beliggenheten bak Tinneberget legesenter. Trafikken til og fra legesenteret er stor, ambulansetjenesten er i samme området, parkeringsplassen nedenfor bygget hvor NOS-boligene skal etableres er smekkfull av ansattes biler, uteområdet er sterkt begrenset for de åtte tiltenkte beboerne med helt ulike behov.

– Det vises til at stedet har så fin utsikt, men det betyr for vår Heidi null og niks. Tilgjengelighet til sentrumsfunksjoner som butikker, bibliotek, kino og Bok- og blueshuset med kulturarrangementer er av en helt annen verdi for henne og mange av de andre sju som skal inn i leilighetene. Boligene ligger helt i grenseland for hvor mulig det er å benytte de offentlige kvalitetene i sentrum for Heidi, sier Signy Langrind om «tvangsløsningen» kommunen har trumfet gjennom.

Vonde opplevelser

– Når vi vet at mange pårørende til mennesker med nedsatt funksjonsevne har kjempet i 20 år for en tilrettelagt, permanent bolig, gjør det vondt. Da Heidi fikk se tegningene av den planlagte leiligheten hennes på Jernverkstomta, strålte hun og gledet seg enormt til å få sitt eget. Så kom beskjeden om at det ikke ble noe og siden har kommunen altså løpt ens ærend for vår gruppe av funksjonshemmede med NOS-prosjektet, det har vært en vond opplevelse som i mine øyne tilsier at «det ikke er så farlig» med dem, sier Signy Langrind ettertenksomt og minner om at vi snart er i 2022 og 31 år etter HVPU-reformen.

– I mine øyne er de fire boenhetene i Ole Bulls gate en optimal løsning og jeg skulle mer enn gjerne hatt min datter i en slik boligløsning. Dessverre står vi nå i en situasjon hvor det synes å ikke være noen vei tilbake – og jeg vil nødig forsinke prosessen ytterligere. Derfor føler jeg at jeg og min familie må si ja til NOS-prosjektet som med åtte beboere er maksgrensen for hvor mange utviklingshemmede kan bo sammen før sentrale myndigheter karakteriserer det som en institusjon.

– Jeg følger Signy veldig. Vi står nå i en fase hvor det er NOS eller ikke noe, supplerer Gunnar Sørensen, bekymret for at det kan gå ytterligere to-fire år før NOS-prosjektet er klart.

– Først skal det nemlig bygges på Bjørkely for mennesker med autisme og andre diagnoser. Økonomiplanen sier 1 million til planlegging i 2022, 14,5 millioner til NOS i 2023 og 4,8 millioner i 2024. Her ligger forsinkelser i kortene, mener Sørensen.

Satt sjakkmatt

– Det skinner igjennom at det kun er økonomi de har vært opptatt av i denne prosessen. Kommunen eier bygget og tomta. De har stipulert en husleie på mellom 9000 og 9500 kroner i måneden i tillegg til 1000 for hjemmetjenester. 10. november fikk vi forelagt oss tegningene, for så vidt helt greie, men bygningskroppene låser dette prosjektet uten individuell tilpasning, tekniske hjelpemidler og ønsker. Alt skulle være så åpent i denne saken, men hva har skjedd? Dessverre har dette vært et spill for galleriet og vi som pårørende har ikke engang fått billetter til «forestillingen». Vi er satt sjakkmatt – dessverre, sier Gunnar Sørensen.

– Og like oppsiktsvekkende er det at politikere som har det endelige ansvaret for saken, ikke har tatt kontakt med oss som pårørende. Det viser vel interessen, mener Signy Langrind.

Og et privat byggeprosjekt faller vanskelig. Kommunen får momsrefusjon og 45 prosent fra Husbanken. Det gjør ikke private. Det kompliserer et privat alternativ.

Øynet et håp

– Borgerlige eller sosialistiske styring av kommunen – alle politiske grupperinger har noe å skamme seg over i denne saken. Jeg hadde en forhåpning om en ny kurs for mennesker med nedsatt funksjonsevne da vi fikk ny rådmann og han ringte på kveldstid for drøyt ett års tid siden og viste oppriktig interesse, men så ble det stille, dessverre, sier Gunnar Sørensen.

Begge beklager at politikerne og administrasjonen i kommunen ikke har handlet i tråd med intensjonen i HVPU-reformen og Artikkel 19 i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som Norge har sluttet seg til:

«Statene plikter å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, hvor og hvem de vil bo med på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform».

Kommentarer til denne saken