Kjære dere som bestemmer! Her kommer et hjertesukk i vaksinedebatten på vegne av en viktig samfunnsgruppe, de barnehageansatte.

La meg aller først slå fast at dette IKKE handler om at jeg ønsker på noen som helst måte å frarøve noen sin plass i vaksinekøen..! Her handler det om at jeg er enig med Ole Brumm i filosofien « ja takk, begge deler «. Da Norge stengte ned i mars i fjor fikk vi som yrkesgruppe, kanskje for første gang, betegnelsen som samfunnskritisk personell. For hva skjer når barnehager og skoler stenger ? Hva skjer når foreldre må være hjemme med barna sine? Det koster. Jeg vil med dette innlegget løfte fram ansvaret vi føler på, ansvaret for å gi våre barn en så normal hverdag som mulig, samtidig med det skremmende ansvaret vi føler på hver dag at i hvert fall ikke vi må være med på å spre noe videre.

Jeg beundrer alle mine medkolleger som hver dag setter seg ned på huk, langt nærmere enn meters regelen, åpner armene og tar imot alle våre håpefulle små, tørker neser, skifter bleier og tørker tårer. Som blir nyst og hostet på , og som sikkert daglig går med en redsel om hva vi tar med oss hjem til våre kjære som må holde avstand til alle rundt seg.

Jeg vil ikke svartmale vårt yrke på noen måte i denne perioden, det er fullt av flotte mennesker som legger til side egne interesser for å lage gode dager for tusenvis av barn.

SÅ, kunne ikke vi da, som kanskje har flest nærkontakter av alle, bli husket på i prioriteringen? Kunne vi ikke føle på at vi er viktige i alle ledd, at det faktisk vises forståelse for at vi ikke ønsker å være årsaken til at vi må stenge? Så husk på oss da, vi som hver dag må stå på barrikadene, kun bevæpnet med håndsprit og forhåpentligvis sunt vett.