Nei, vil jeg hevde. Ikke fordi det ikke er godt å kjenne seg sett og støttet av meningsfeller. Men fordi det ikke har noen konsekvens, og hvis vi noen gang skal komme oss ut av den hengemyra sentrumstøydebatten har blitt, så hadde de unge sjåførene hatt godt av noen voksne meningsfeller som kunne bidra konstruktivt.

Det sies gang på gang, og det sies også av de unge selv: Problemet er ikke ungdommer som kjører opp og ned i byen. Problemet er noen få enkeltpersoner som spiller for høyt, eller kommer med trusler og skaper ubehag.

De unge hevder at de selv har forsøkt å drive selvjustis. De har til og med ringt politiet. Smak litt på den. Det er ikke en enkel øvelse å skulle angi noen som tilhører det samme marginale miljøet som deg selv. Men de påstår altså at de har prøvd.

Men om politiet ikke har ressurser til å komme? Eller når en anmeldelse stopper i rettsvesenet på grunn av manglende bevis - hva skal lovlydig ungdom gjøre da? Vente på politikerne? Ruste seg til "krig om gata"?

Nei, de skal ha trygghet for at de kan ty til voksne, forstandige mennesker, meningsfeller som forstår lidenskapen deres, og som vil hjelpe dem å rydde opp. Ikke ved å trykke like bak utsagn som "da blir det krig som i 2007". Men ved å stille opp og prate med ungdommene på stripa, skaffe seg tillit i miljøet - og våge å konfrontere de som plager andre.

Nattevandring bak et ratt, om du vil.

Alle har vi vel hatt en slik "no bullshit"-voksen i oppveksten vår. På ungdomsklubben vi gikk på, karatetreninga eller i en garasje i nabolaget. Voksne vi så opp til og kjente oss trygge på at forstod oss. Forstod oss, men likevel alltid ga klar beskjed og rettledet oss når vi var på ville veier - og som aldri ville nøyd seg med en "like" på Facebook.

På tide å gjenopplive den KONSTRUKTIVE heiagjengen?