Det var trist å lese i Telen 28. mars om hvilke motbakker MS rammede Åge Eliassen møter i tillegg til sykdommen. I ett av verdens beste land burde dette være totalt unødvendig. For en rullestolbruker fungerer rullestolen som ben. Som skattebetaler gjennom mange år opplever jeg at det er en selvfølge at funksjonshemmede og andre med alvorlige sykdommer får god bistand fra fellesskapets midler.

Under koronasituasjonen bevilger våre helsetopper seg millioner i ekstra lønnskompensasjon, noe som belaster fellesskapet med tunge kostnader. Og dette i en tid hvor mange har mistet jobb og hvor man Ikke finner midler til å dekke innkjøp av en rullestol som er tilpasset Eliassens daglige bruk?

Jeg har mistet 2 koner av kreft og erfart litt om hvor umenneskelig byråkratiet kan fungere og legge sten til byrden for de som sliter.

Jeg føler at godt lønnede byråkrater, burde ha litt mer nærhet til hvordan alvorlig syke og lavtlønnede sliter i å få dagliglivet til å fungere.

Da min siste kone nærmet seg døden av kreft, fikk hun et brev fra NAV hvor hun ble truet med å miste de små ytelsene hun fikk, om hun ikke bekreftet at hun var aktivt arbeidssøkende.

Jeg vet ikke om vår Herre har gitt henne jobb på den andre siden, men noen av sine tanker rakk hun å skrive om i sin bok «HJERTETANKER» som hun ble ferdig med 3 dager før hun døde.

For å løse alle oppgaver vi står foran med bistand til alvorlig syke, miljø og energiutfordringer etc., trenger vi en tillit mellom offentlige og private virksomheter. Vi alle må legge godviljen til!