Januar nærmer seg slutten, og jeg sitter her og ser ut på det dryppende stabburet like over gårdsplassen fra soverommet. Like utenfor vinduet kvitrer fugler lett og lystig, og jeg har akkurat ruslet meg en rolig tur over plenen i tøfler og joggebukse.

Snøskuffa har lenge stått parkert inne i gangen, og det er det mer enn bare en grunn til. Lufta kjennes uforskammet mild og vårlig ut, og det eneste som bryter med det lystige kvitrekores prisning av de mange små vårtegn, er lyden av motorsag i fullt arbeid.

Ja, for det er nå over en måned siden det skjedde.

Desemberstormen.

Plutselig en dag, med tidløs kraft eksploderte vinden nedover fjellsiden og slo spontant luften ut av både fjær og trær i mils omkrets. Imponerende krefter var det.

Over en måned er nå gått, og enda foregår oppryddingsarbeidet i området for fullt.

Dagen det skjedde var det enda kaldt, og både gran og furu sto med snøtunge postkortgrener og gjorde dalen til et kjærkomment vintermotiv av de helt sjeldne.

Etter vinden derimot hadde presset seg med stor hast gjennom den hvitkledde forsamlingen, var det lite som minnet om de flotte julekortene som da lå spredd utover stuebordet.

Noen trær var blitt revet opp med rota, og lå strødd som fortumlede spørsmålstegn med nesa ned i bakken. Kanskje lå de der nå stille og undret seg, over hva i all verden det var som skjedde? Hva i all verden gjør jeg plutselig her, slik?

Enda andre hadde spontant fått amputert midjen, og sto nå vemodig igjen som kvasse, halshoggede utropstegn. Uventet! Uakseptabelt!...hodet mitt?!

Det var også dem som lot til å ha vært godt på vei mot å velte, men som klarte å huke tak i en eller annen vettskremt stakkar i siste øyeblikk. Disse ble stående som skeive broer mellom brukne brødre, og synet av det hele fikk selv den mest garvede skogsarbeider til å riste på hodet i mild forundring.

Strøm og vann bestemte seg forsåvidt også for å slå følge med vinden den dagen, og innen kvelden falt på var de sporløst forduftet alle i hop.

I dagene som fulgte, ble derfor vi her i dalen pent nødt til å leve mer slik besteforeldrene våre en gang gjorde.

Dører som brukte å stå på gløtt, eller til-og-med helt åpne mellom rom i huset, ble en nå pent nødt til å lukke for å i det hele tatt holde varmen. Oppvask som gjerne ble tatt under rennende vann eller i maskin, ble nå gjort for hånd så økonomisk som overhodet mulig. Daglig dusjing og annen velvære ble så klart også satt på vent, og den trofaste fjernkontrollen fikk i førjulsgave den lengste ferieidyllen den kanskje noensinne hadde opplevd.

Inne strålte varme stearinlys om kapp med tusen små telys, og ute dampet det godt og fornøyd av hundrevis av piper under en stjernehimmel så klar og mektig at alt stoppet opp.

Tre hele dager skulle det ta, før tusener av LED-lys igjen fikk lov til å lyse opp vinternatten med kjærlige ønsker om en gledelig jul. Med strømmen så endelig tilbake, skulle det heller ikke ta lang tid, før livene våre igjen skled inn i gamle dype forbruksspor.

Hadde det så blitt med den ene trekkfulle dagen, kunne kanskje dette hele sakte sklidd inn i de tusen trofaste glemmebøker, men slik gikk det ikke.

Isteden lot det til at dette kunne være et slags forlenget startsignal på en ny epoke. En ny og lærerik tid.

Dog mer sporadisk og absolutt ikke like intenst som første dagen, fortsatte nemlig vinden å ule. Lik en uvedkommen gjest ble også strømmen igjen flere ganger kastet på dør, og maten på fuglebrettet var og forble lenge urørt.

At snøskuffa ble stående trygt parkert inne i gangen nevnte jeg så vidt tidligere.

Det er det flere grunner til.

Det at ethvert forsøk etter stormen på å stille den trofast opp ute mot husveggen førte til en forblåst runde rundt på gården for å lete den fram, er forsåvidt det ene, men det er også dette med at snøen den nettopp var ment å flytte på ikke lenger fantes. Plenen ute var og forble gulgrønn og bar, og det eneste som kunne sies å gi en slags opplevelse av virkelig å enda skulle befinne seg midtvinters i Norge, var vinterbildene på stjernehimmelen.

Greit.

Slik forløp altså siste halvdel av januar.

Nå derimot, står februar på dør og jeg ser ikke lenger ut på et dryppende stabbur, men et tjukt hvitt teppe strukket strøkent ut over dalføret rundt meg.

Ting endrer seg.

Endrer seg fort.

Snøen kommer, og snøen går...ja og så da?


Hva er det egentlig jeg forsøker å si med alt dette? Er det i det hele tatt noe poeng å drive og snakke om ting folk allerede kanskje vet så altfor godt?

Ja.

Ja, tenker jeg.

Kanskje har vi nemlig enda noe å lære av alt dette.

Først og fremst, så er kanskje ikke stormen noe vi sammen bare må forsøke å «stå ut», men heller faktisk lytte til, og ikke minst, lære av.

At kloden vår nå befinner seg i en imponerende prosess av egenhendig å skulle gjenopprette en tidløs livsnødvendig balanse er nok noe vi først som sist bare må finne oss i, og forsone oss med.

Det tidligere og mer oppmerksomt vi så lytter til dette budskapet som nå sendes, desto lettere tenker jeg disse veldige omveltningene som nå er i ferd med å blåse gjennom oss vil kunne få passere.

En kan så klart derfor miste strømmen en dag eller tre, for så å prise seg lykkelig den dagen den endelig kommer tilbake, og deretter glemme det hele så fort som mulig. Det er én måte å gjøre det på.

Likevel, å ødsle med gode muligheter for læring synes for meg like synd som det å ødsle med livsnødvendige ressurser.

Kanskje kan derfor nettopp opplevelser som denne hjelpe oss, med å endelig få litt bukt med egne frittflytende forbruksvaner.

Vaner som mest sannsynlig ellers ikke et eneste menneske ville funnet på arrestere oss på. Hvertfall ikke innenfor de vante rammene av vårt eget trygge hjem.

Bruker vi virkelig de dyrebare ressursene vi er velsignet nok til å ha ubegrenset tilgang til, på den beste måten? Er det virkelig ingenting, vi kunne forbedret i forbrukshverdagen vår? Trenger virkelig ting å skje så innmari fort? Med hånden på hjertet...?

Noen absolutt fasit på hva som er riktig eller innenfor de mange usynlige grenser finnes vel ikke, men med hånden på hjertet kan hvertfall jeg si, at denne vesle «oppvekkeren» har ført til at eget forbruk har endret seg betydelig.

Ikke fordi jeg absolutt måtte, men rett og slett fordi, jeg fint kunne.

Jeg oppdaget hvordan jeg fint kunne klare meg på mindre, samtidig som jeg følte at jeg hadde mer.

Bruk mindre, føl mer, skrev jeg stille ned på et ark kvelden før strømmen kom tilbake.

Å forstå klimaendringene med hodet, og å forstå klimaendringene med hjertet.

Det er to forskjellige ting.

Begge har vi i oss, og begge er nødvendig for at vi sammen skal kunne lykkes.

Lykkes i å hjelpe kloden vår tilbake, der den ønsker, og trenger å være.