Gå til sidens hovedinnhold

Akevitt-ekspert Aimée: – Jeg hadde ikke vært på polet før jeg var 40 år

Notodden-polets akevitt-ekspert hadde knapt smakt brennevin før hun var i godt voksen alder. Nå kan ikke Aimée Rose Venhaug tenke seg noe bedre sted å jobbe enn mellom de klirrende hyllene på Vinmonopolet.

Artikkelen er over 1 år gammel

– Det var jo litt spesielt da jeg kom hit, som julehjelp -97. Jeg hadde jo ikke vært på polet engang før jeg var 40 år, sier Aimée Rose Venhaug med et bredt smil.

– Å?

– Jada, hadde ikke noe forhold til alkohol i det hele tatt.

Bløffet vinkunnskap

Det var altså ganske så tilfeldig at damen med navnet som betyr «den som har vært elsket», skulle finne veien inn på Vinmonopolet. Og hadde det ikke vært for at butikksjefen på polet som den gang lå i «polbakken» snappet Aimée til en fast jobb, kunne hun kanskje ha blitt værende i Telen, hvor hun, i likhet med så mange andre på Notodden, har hatt et vikariat. På Aimées CV finnes i tillegg jobberfaring fra bakeri, våpenindustri, bilbransje og sykehjem. Men det var altså polet som til slutt fikk henne til å lande.

Det var den gangen polet på Notodden var diskbutikk, som først opphørte i 2006, og for en som var så fersk i utvalget som Aimée, passet akkurat dét veldig greit.

– Når folk sa et vinnavn til meg sa det meg ingenting. Så jeg spurte om jeg kunne få lov til å jobbe på lageret, men det var ikke snakk om. Men så var det jo heldigvis reoler langt innover i butikken, så når folk spurte etter en vin, eller et vinforslag, så kunne jeg bare nikke, og så spørre kolleger mellom reolene, ler hun.

Spesialisering i akevitt

Ikke at det var så mange spørsmål og så sterk interesse hos kundene som det er i dag.

– Jeg tror ikke de så på oss som fagpersoner, mer som voktere, som de måtte skjerpe seg for. Interessen har kommet etter hvert som folk reiser mer, og vil gjenskape den samme stemningen når de kommer hjem, tror hun.

Med den økende interessen hos kundene, kom også oppmuntringen av de ansatte om å bedrive selvstudier i produktutvalget. For Aimée ble det spesialisering i akevitt.

– Hvorfor akevitt?

– For å være ærlig … fordi selvstudiet var på norsk. Champagne, Bordeaux og de andre hadde alle bøker på engelsk. Og når du ikke kan temaet, og så er all undervisningen på engelsk …?

Det var et enkelt valg, så mellom 2000 og 2002 sendte Aimée inn oppgaver i brevkurs, og fikk smake akevitt i alle varianter, med kronings-akevitten, som brukes ved innsettelse av norske konger, som det ypperste høydepunktet.

– Og så ble det bare mer og mer moro.

– For noen er vel akevitt mest å regne som noe man har til ribba?

– Ja, særlig før var det sånn at akevitt var noe man svelget ned med en kald øl. Men det lærte jeg fort, at den skal nytes langsomt.

– Jeg pleier å legge den i frysen?

– Nei, fy-fy! Den skal være romtemperert, særlig de brune typene. De blanke, som passer godt til fisk, sild og skalldyr, kan være svalere, men aldri i frysen, sier Aimée strengt, før ansiktet sprekker opp i et nytt smil.

– Jeg blir aldri utlært. Det kommer stadig nye, fine varianter. Ikke minst har vi mange lokale produsenter, som finner gamle resepter som de tar fram igjen, og det synes vi er stas.

Vin til 4000 kroner flaska

Som Notodden-polets akevittspesialist skal Aimée holde seg oppdatert på drikken som har karve og dill som to viktige bestanddeler. Det betyr at hun får, i likhet med sine kolleger, lov til å smake nye produkter på jobben. Når de har smakinger på polet skjer det gjerne fra ni til ti – på morgenen.

– Vi spytter ut, så klart, men vi får jo fremdeles munnfølelsen av drikken.

I de indre gemakker bak på lunsjrommet disker de opp med gourmetmiddager som hummerbisque og andebryst med appelsinsaus, for at Aimée og kollegene skal kunne gi velkvalifiserte råd når kunder kommer inn og skal finne riktig drikke til maten. Inne på det hverdagslige personalkjøkkenet har de hatt opplevelser av de sjeldne. Som nylig, da butikksjef Tom Erik Smørgrav hadde fått tak i en sjelden hvitvin, som han på mirakuløst hvis sikret 6 flasker av til Notoddens hyller.

– Da hadde vi smaking på en av flaskene. En 34 år gammel vin til 4000 kroner som bare ett annet pol i Norge har noen flasker av. Det var en opplevelse, sier Aimée med andektighet i stemmen.

Flausen som aldri blir glemt

Arbeidsplassen hennes har begynt å høste ros blant noen av Norges mest toneangivende vin-neser, og sånt er gøy.

– Kunder kommer rett som det er og gir gode tilbakemeldinger til oss, og det er kjempemoro! Vi skal jo prøve å lese kunden og dette ned på en anbefaling som er litt allmenn.

– Men har du ikke opplevd noe flaut på jobben?

– Jo, det kan jeg si, det var fra diskbutikktida. Da fantes det lite kartongvin, men vi hadde en type som fantes i både rød og hvit. Den eneste forskjellen var at det var røde lønneblader på rødvinen og grønne på hvitvinen. Så kom det en kunde inn som skulle reise langt bort på hytte og ha gjester på middag. De skulle ha reker og skalldyr, hun skulle ha en kartong hvitvin. Da plukka jeg selvfølgelig feil kartong … Så der satt de og skulle spise skalldyr, og hun skulle skjenke vin, og så var det rødt som kom i glasset!

Aimée har et skrekkslagent uttrykk i ansiktet.

– Jeg måtte så klart bare beklage det. Og hun skjønte det, men jeg skjønte at det var jo en nedtur.

– Men er det SÅ ille?

– Ja, grusomt. Og det kommer jeg aldri til å glemme!

Kommentarer til denne saken