1. mai i uvant form – kampen kan få ny kraft etter koronakrisen

Kampene er mange fortsatt og de kjempes digitalt når koronaviruset gjør det nødvendig å kjøre arbeidernes dag på en uvant måte. Det første markeringen av arbeidernes internasjonale kampdag ble trolig holdt med 1. maitog så tidlig som i 1902 på Notodden. Aldri, om en ser bort fra krigsårene, har denne viktige saken og dagen for arbeiderne aldri blitt avlyst. Nå er den ikke helt avlyst for ved Rallarmonumentet blir det appeller og inntil 50 mennesker kan nå være samlet. Det vil det garantert være. Og hovedparolen «Trygghet for arbeid og helse» faller helt naturlig i den situasjonen vi står i. Like naturlig og kanskje langt viktigere er parolen om å hente barna fra flyktningleieren Moria NÅ! Vi kan stå foran en forferdelig tragedie hvor barn, unge, kvinner og menn i alle aldre kan dø i Europas forgård. Den norske regjeringen har ikke vist evne til å følge en sterk opinion i denne saken. Scenarioet rykker stadig nærmere. Den tredje parolen handler om kravet om fulle stillinger. Dette er ikke bare en kamp for levelig lønn, det er også en kvinnesak. Det er i hovedsak kvinner som må ha flere jobber for å kunne gå videre med familie og barn. Viljen i det offentlige har vært begrenset. Altfor mange har fortsatt deltidsstillinger – som også vil slå dårlig ut når de blir pensjonister. Lik lønn for lik arbeid framstår som viktig kamp. Likeledes kampen mot store utbytter og «kameraderi» som synes tydelig i ansettelsen av den nye sjefen for Norges Bank. En slik stilling krever tillit i folket og må ikke ha kommet som en mulig smøring selv om tangen har vist særdeles god avkastning på egne penger de siste 15 årene. Fagbevegelsen som mange andre følger saken. Vi rykker tilbake til start og går i toget i 1902 – eller for bare 118 år siden hvor fagforeninger var bannlyst på Tinfos og på Carbiden. Nils Bjørnflaten født i 1873 forteller om de første 1. mai-togene i Notodden-boka som ble skrevet til byjubileet i 1963: «Vi gikk enten fra Ramberghjørnet eller fra Trudvang og marsjerte ned til Nesøya. Noen tale ble ikke holdt, men mens vi marsjerte sang vi Internasjonalen alt vi orka. I spissen for toget hadde vi ei fane, og på den hadde John Næset (en av de første, sentrale, lokale i arbeiderbevegelsen i Hitterdal) malt «8-timers dag». Det var ikke mye folk ute den dagen, men det var jo en del, og de sto og gapskratta av oss». Historien løper videre. I 2021 har vi forhåpentligvis en ny, normal markering med viktige,lokale, nasjonale og internasjonale saker på paroler. Debatt og ulike mål er alltid viktig på veien mot rettigheter og bedre kår. I det norske samfunn har sosialisme og kapitalisme skapt den muligheten vi nå ser med krisepakker i koronakrisen. Det er kvalitet i begge de politiske verdivalgene – ingen av dem ville ha fungert godt alene. Og ingen gapskratter av dem som står på barrikadene for å utjevne ulikheter og solidaritet. Viktige kampsaker er vunnet siden 1902 for den jevne mann og kvinne. Det skal hegnes om og ny urett påtales. Fagforeningene vil med økt ledighet etter korona ha en forsterket posisjon. Gratulerer med dagen!