Rått av Fuchs og Sardinas

halvor Ripegutu

Tlf. 932 34 200 - halvor.ripegutu@telen.no

Dana Fuchs vil definitivt være én av de store oppdagelsene for manges del under bluesfestivalen i år. Jungeltelegrafen hadde meldt om en vanvittig konsert fredag, og dagen etter leverte hun igjen varene.

For dette må være noe av det musikalsk råeste som blir servert under festivalen på mange år.

Joplin og Beatles

Ikke at Fuchs er noen hard kvinne på scenen. Mellom låtene kom hun med et budskap om at Gud er musikken og at hvis man skal bli lykkelig, skal man bare bli snill med alle.

Men dette kombineres med et voldsomt engasjement på scenen som egentlig bare må oppleves. Hennes begeistring over publikum var dessuten tydelig da hun ga publikummere massevis av klemmer etter konserten. Samtidig står hun musikalt fjellstøtt, med sin strålende vokalprakt, som minnes sterkt om Janis Joplin. Hun har da også spilt Joplin i en musikal.

Gjensidig kjærlighet

Skuespillerevnene har hun også gitt henne en rolle i Beatles-filmen «Across the Universe» og det var tre Beatles-låter som avsluttet konserten. Først en a cappella-versjon av «Don’t Let Me Down», og så en rå utgave av «Helter Skelter». Helt til slutt framførte hun «Norwegian Wood» hvor «girl» var byttet ut med «crowd», altså: «I once had a crowd, or should I say, they once had me».

Kanskje ingen dårlig beskrivelse av den gjensidige kjærligheten som dominerte salen akkurat da.

Vanvittig gitarteknikk

En halvtime senere gikk Eric Sardinas på scenen. Også han leverte varene med sin puddelrockutgave av gitarbasert blues. Den langhårete gitaristen fra Fort Lauderdale sto for en råhet i gitarspillet sitt som var på høyde med Fuchs’ vokal. Det er også de ekstreme gitarferdighetene som virkelig gjorde inntrykk på publikum i går kveld. Han serverte lange låter fylt med endeløse gitarsoloer framført på sine resonatorgitarer og måten fingrende fløy over instrumentet var utrolig.

Rå dobbeltkonsert

Låtene han spilte var en blanding av egne komposisjoner, som «Down on Whiskey» og «Texola», sistnevnte i en herlig rå utgave sent i konserten, og cover av bluesklassikere. Den ene låten som skilte seg mest ut var da også da bandet hans Big Motor gikk fra scenen og han spilte «Hellhound on my Trail» av Robert Johnson alene foran publikum.

Som ekstranummer spilte han «Roadhouse Blues» av The Doors, og slik satte punktum for en helt rå dobbeltkonsert.