Positivt fra Riksantikvaren

Området Øvre Tinfos, kanalveien og Hyttebyen er unikt i sin utforming og betydning. Et genuint miljø det er i nasjonal interesse å ta vare på. Slik lyder uttalelsene fra Riksantikvarens medarbeidere. De anslår også at fredningsprosessen, som vil omfatte hele området, vil ta tre år. Noe som for øvrig også betyr at prosessen allerede er i gang, og at vi i så måte kan regne med at området ikke blir ødelagt innen prosessen er over.

At Riksantikvaren endelig finner tid og penger til å foreta de nødvendige arbeidene er svært positivt. Det er liten tvil om at vi her har med et unikt miljø å gjøre. Vi har for øvrig flere miljøer i Notodden som burde fredes, men i denne omgang altså Øvre Tinfos og tilliggende bebyggelse. Kanalveien og Hyttebyen er levende boområder og må naturligvis fortsette slik. Det er på mange måter en forutsetning for hele fredningsprosessen også. Det er tross alt ikke snakk om å gjøre dette om til noen form for museum. Og nettopp derfor ligger det også store muligheter i forbindelse med området. Vi tenker først og fremst på bygningsmassen på det gamle industriområdet, der fylkesgalleriet i dag er det naturlige midtpunkt. Et galleri som altfor ofte blir omtalt med uviss skjebne. Noe som kanskje er med på å gi så mye usikkerhet at området ikke blir utnyttet slik det er muligheter for. Det er snakk om en perle midt i byen, som ligger svært sentralt til også i forhold til Europavegen mellom øst og vest. Men som mangler et helhetlig tilbud som gjør at folk og fe stopper opp og bruker tid i området. Det foreligger mange gode ideer, men få er blitt utført. Vi håper de kommer.

Vi registrer at Notoddens politikere har sagt at stedutvikling er viktig og også at kommunen skal satse på turisme. Problemet er at man i for liten grad er villig til å følge opp dette. Ved å investere og ikke minst tenke langsiktig. Og sjanser er man knapt villig til å ta. Vi har for mye husmannsånd i kommunen fortsatt, og det gjelder ikke bare politikerne. Langt der i fra. Vi har i så måte sans for kommuner som Bø og Tinn som tør ta sjanser og som også tør å kjøre en del prosjekter i grøfta. Det er nå en gang slik at om man ikke gjør noe, gjør man heller ingen feil. Vi skulle håpe flere ville ta litt sjanser og at vi hadde sluppet den selvgode hva var det vi sa om ting ikke skulle fungere. Mulighetene ligger der – selv om økonomien er dårlig, det gjelder bare å gripe fatt i dem.