De viktige epokene

Det skulle nemlig ta 76 år før virkeligheten innhentet Ole Halvorson Holtas iver og vilje til å etablere bedriften på Notodden.

Ingen opplagt sak

En av interessentene i Tinfos papirfabrik, brukseier H.C. Hansen, var mer en skeptisk til etableringen inne i landet. Han gjorde det klart at smelting av jern på Notodden ikke var noen opplagt sak. Hansen mente det heller burde ligge ute ved gruvene på Langø ved kysten, og han gikk for å leie ut kraften til utenforstående slik bedriften allerede i 1905 hadde gjort til Hydro og Sam Eyde. Det var i første rekke Holta som var pådriveren for prøveovn og det å skaffe seg mennesker med kompetanse på området. I Notodden-boka av Jens Christian Hansen understrekes det at ledelsens sterke binding til miljøet på Notodden var avgjørende – noe også Tinfosbedriftenes senere utvikling bekreftet.

En framsynt mann

Under 100 årsmarkeringen i Kvinesdal nylig, holdt Ole Holta en tale hvor han tegnet et bilde av Ole Halvorsen Holta, en tale vi skal gjengi både på telen.no og i en senere artikkel.

– Trolig var hans industrivyer langt større enn tiden lot ham realisere. jeg er sikker på at han i tankene hadde skapt virksomheter utover det han rakk å utføre. Hvorfor ervervet han fallrettighetene i Svelgfoss og Lienfoss hvis han ikke ville utbygge fallene og skape industri når mulighetene ved Tinnefoss var uttømt? spurte Holta i sin tale.

Til dekket bord

Det var av Tinfos papirfabrik og Holta at Hydro, Eyde og Birkeland fikk strøm til den første forsøksfabrikken nede ved Heddalsvannet. Strømmen kom fra Tinfos I som sto ferdig i 1900 og senere ble modernisert. I den samme talen sa Holta under 100-årsmarkeringen:

– Da Eyde og Wallenberg kom på hans kontor på Tinfos og forhandlet kraft til utprøving av Birkelands nitrogenprosess, fikk han av Holta også kjøpt retten til å Bygge ut Svelgfoss. det kan nok tenkes at Sam Eyde undret seg over hvor godt alt var lagt til rette for ham på dette lille industristedet. Trolig vant han to-tre viktige år for Hydro, mener Holta.

Viktige epoker

I Tinfosposten under 75-årsjubileet i 1985 redegjorde Ole Holta for viktige epoker i bedriftens historie.

– Vi kommer ikke utenom ferrosilisiumproduksjonen som startet i 1916. Den fikk en enorm betydning for bedriftens framtid og det rare er at den kom i stand mer eller mindre tilfeldig fordi man hadde kompetansen i Carbidfabrikken. De virkelige mulighetene FESI-produksjonen hadde ble man først klar over langt ut i 20-årene.

Satset i 30-åra

Forberedelsen til manganproduksjon startet i 1929, men utviklingen var hemmet av kapitalmangel og tross de harde 30-årene kom produksjonen i gang i denne perioden – et viktig utviklingstrekk for bedriften.

Holta framholdet også Marhallplanen for gjenoppbyggingen av Europa som viktig for Tinfos. I den forbindelse ble nemlig Norge valgt til leverandør av ferrolegeringer i vår verdensdel. Holta karakteriserer dette som den største enkeltbegivenhet i bedriftens historie, men også for norsk ferrolegeringsindustri. Dette innledet en storstilet utbygging av denne industrien i Norge og på Notodden.

Rivende utvikling

Foreldete smelteanlegg ble bygd om på Tinfos og ved Carbidfabrikken. Gjennom 50- og 60-årene kunne lokalsamfunnet og bedriften glede seg over en rivende, positiv utvikling. Mange kom fra inn- og utland for å ta seg arbeid ved bedriften.

Ole Holta mener også at beslutningen om å bygge manganverket på Nesøya med en kapasitet på 70 000 tonn silikomangan var en annen stor begivenhet for bedriften.

– Det var en dristig beslutning og et stort løft for bedriften da spaden ble satt i jorden. I tillegg var det en teknologisk utvikling da vi for første gang tok i bruk lukket ovensteknikk. Anlegget på Nesøya dannet senere både den teknologiske og økonomiske basis for etableringen av Øye smelteverk i 70-årene.

Tok viktige krafttak

Tinfos hadde neppe vært hva det ble uten de viktige krafttakene knyttet til kraftverkene.

Den storstilte innsatsen regjeringen Gerhardsen satte inn på vannkraftutbygging som ga store mengder tilfeldig kraft var avgjørende for utviklingen av Tinfos i 50-årene.

– Senere så vi betydningen av å forbedre vår fastkraftbasis, og da myndighetene inviterte privat industri til å delta i utbyggingen av Tokkeanleggene, slo vi til. Tinfos engasjerte seg først som abonnent på 20 MW som senere ble økt til 30 til en pris av 39 millioner kroner – en meget betydelig sum på den tiden. Dermed hadde bedriften en solid fastkraftbase i tillegg til egen produksjon i Tinnefossen.

Ny fabrikk i Kvinesdal

Tinfos Jernverk lå 65 kilometer fra kysten og lektertransport på Norsjø-Skienskanalen ble kostbar. Utgiftene til transport og omlasting ble betydelig. Tankene om en ny fabrikk slo rot.

Valget falt på Kvinesdal og Ytre Øye og kontraktsforhandlinger ble innledet våren 1969. Senhøstes 1970 var det enighet om kjøp av 155 mål. I 1972 ble det første spadestikk tatt. 18. mars 1974 kunne Halvor B. Holta trykke på knappen til ovn nr. 1. En ny og markert milepæl i Tinfos-gruppens historie var nådd. For føsret gang ble det produsert ferrolegeringer utenfor Notodden av Tinfos, og innen 1975 var omme var det investert 147 millioner kroner.

Dramatisk lokalt

Mange var de familier som ble rammet av nedleggelsen av Tinfos Jernverk på Notodden. I 76 år hadde bedriften egentlig levd på lånt tid, for allerede i 1910 sådde brukseier H.C. Hansen tvil om et smelteverk i innlandet. Det var en bombe som slo ned lokalt. Byen mistet en hjørnesteinsbedrift samtidig med at Norsk Hydro hadde startet en markant nedbygging og salg av virksomheter.

Notodden-utvalget ble etablert, myndighetene kom med omstillingsmidler, Notodden Utvikling ble etablert og kompensasjon for hjemfalt kraft ble et næringsfond på 89 millioner kroner. En del Tinfos-ansatte kom aldri i arbeid igjen, men Te-Pro med Odd Juliussen og Notodden Attføringssenter med Åge Meyer var blant mulighetene som dukket opp i lokalt industri- og næringsliv.